helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      031 Langskardet
 
Tur nr. 31 / 16. sep. 1990:
 
Langskardet Grane
          - til gangs!
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
 
 
 

 
 
 
nn 
 
Start:
09:10
Framme: 
12:55
Tilbake:
16:35 
Starttemperatur:
+ 8 * 
Vær:
Overskyet - delvis skyet / sol.
 
 
 
 
Til gangs!
  
Selv om været var overskyet, lå ellers alt til rette for en flott fjelltur denne septemberdagen. Forrige helgs tur innover Feitskardet hadde satt meg på tanken om å utforske Langskardet denne helga. Det ville bli en lang tur, så allerede i nitida la jeg i vei hjemmefra. Det bar oppover mot Skardforsen og videre innover Svenningskardet, helt til den vesle sauhytta i bjørkeskogen nedenfor Grønfjellet. Ved sauhytta hadde jeg vært hele tre ganger tidligere i år, og også denne gangen ble det en pause her.
 
Fulgte en sti sørover et stykke, før jeg tok meg oppover mot passet mellom Blåfjellet og Grønfjellet. Vel oppe på snaufjellet, åpenbarte det seg en ny utsikt vestover mot Kvitfjellet og Langskardnasen. Når jeg nå tok meg ned i Langskardet, begynte den virkelig spennende delen av turen. Skardet var for meg fullstendig ukjent terreng, og med høye fjellsider på alle kanter var det nærmest som å entre en helt egen verden. De flammende høstfargene gjorde det heller ikke mindre innbydende å fortsette.  
 
 
 
 
På terskelen til Langskardet. 
 
 
 
Nøyaktig hvor langt jeg ville gå, holdt jeg foreløpig åpent, men da Langskardet for en stor del viste seg flatt og lettgått, så jeg ingen grunn til å gjøre vendereis med det første. Langskardelva ble fulgt helt til skardet etter hvert vrir seg vestover. I fjellsida mot Storklumpen observerte jeg en reinflokk. Nå så jeg det som overkommelig å ta meg helt oppover mot tjønna innerst i skardet (702 moh.), og etter tre timer og tre kvarter på vandring så jeg tjønna foran meg.   
 
 
 
 
Langskardtjønna innerst i skardet.
 
 
 
 
 
 Langs Langskardelva.
 
 
 
  
Nå stod den lange tilbaketuren for døra, men det så jeg i grunnen bare fram til. Ekstra gledelig var det at skydekket var i ferd med å forvitre, og det ble stadig mer sol. De flotte fargene i naturen kom dermed enda mer til sin rett, ikke minst den skarpe blåfargen i vannet, som bare høsten kan mane fram. Det ble på ny en pause i sauhytta, øverst i Svenningskardet, før jeg fortsatte ned mot Svenningdalen med en splitter ny og enda sprekere turide i emning.
 
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.