En snartur
Det hadde gått tre uker siden forrige tur, og jeg syntes det var på tide å komme seg ut igjen. Siden sist hadde et tynt lag med nysnø lagt seg over landskapet, men noe skiføre var det definitivt ikke. Denne litt råe novemberdagen hadde jeg ingen høyere ambisjoner enn å ta meg en snartur opp mot den lille Sætertjønna, som var avmerket på Svenningdalskartet. Motivasjonen var rett og slett at jeg ikke hadde vært der før, og dermed satte jeg meg inn i Volvoen og kjørte mot Tosenkrysset.
Vel tre km innover Tosenveien, der grusveien langs vestsida av Svenningdalen tar av, startet jeg turen. Det hang noe tåke i åskammene her og der, uten at jeg lot meg affisere. Jeg tok meg først oppover Grønlia, deretter på nordsida av Elgtjønna, før lendet begynte å helle nedover igjen mot turens mål - Sætertjønna. Nysnøen gjorde det til dels sleipt å ta seg fram med gummistøvler. På tilbaketuren ble skodda tettere. Allerede to timer etter at jeg la ut var jeg nede ved Tosenveien igjen.
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.
Etterord: Den samme kvelden som denne turen fant sted, havarerte jeg med pappas Volvo 240, midt mellom Svenningdal og Trofors. På såkalt nullføre kom jeg med for stor fart inn i en sving, som jeg ikke klarte, og havnet i grøfta. En passasjer pådro seg nakkesleng ("whiplash"), mens jeg fikk konstatert brist i nesebeinet, da jeg seinere var til undersøkelse ved Sandnessjøen sykehus, som følge av å ha deiset nesen mot rattet. Når det gjelder bilen, så ble forstillinga ødelagt, og bilen måtte kondemneres.
