Tur nr. 56 / 6. - 7. jul. 1991:

 

Stavassdalen / Eiterådalen Grane / Vefsn

          Dag 1 - på lykke og fromme

 

 

På lykke og fromme

  

Innover mot Stavatnet hadde jeg vært såpass mange ganger opp gjennom årene at jeg følte meg godt kjent. Men traktene videre innover dalen var fremdeles ukjent terreng. Jeg visste at om en var villig til å gå langt nok, ville en ende opp i Eiterådalen - og det var nettopp dette som fristet meg til å legge ut på en ny overnattingstur. Telt, sovepose og annet nødvendig utstyr ble pakket, før jeg satte meg bak rattet og satte kursen mot Stavassdalen.

 

De vel to kilometerne mot Stavatnet gikk langs den etter hvert så velkjente stien. Sekken veide litt, og jeg vurderte om jeg skulle slå meg til ro for kvelden allerede her. Men etter å ha prøvd noen kast med fiskestanga, fant jeg ut at jeg ville fortsette. Det var også andre folk ved vatnet denne ettermiddagen, og det virket sant å si mer forlokkende å slå seg til ro et sted der jeg kunne være for meg selv. Dermed heiv jeg sekken på ryggen og vendte Stavatnet ryggen.

 

 

Videre innover dalen var det noen seige myrer som måtte forseres, men spenningen med å ferdes i nytt terreng oppveide på en måte slitet. Spørsmålet var hvor jeg skulle etablere teltleiren. I hvert fall ikke midt i dette myrlandet! Jeg satset på at det ville dukke opp et egnet leirsted om ikke så lenge. 

 

 

Terrenget ble etter hvert bedre å ferdes i, og på et idyllisk sted ved Sæterbekken (som for øvrig renner mot Eiterådalen), valgte jeg å slå meg ned. Det var rikelig med tørrved i den glisne furuskogen som jeg var omgitt av, og en enkel sak å få tryllet fram et kveldsbål.

 

 

Kvelden var i ferd med å bli natt - ei natt som skulle tilbringes langt inne i Stavassdalen. Det dempede lyset gjorde det stemningsfullt å være i naturen, og jeg hadde problemer med å ta kveld. Et forsøk på å ligge ute måtte oppgis grunnet mygg og knott. Det var ikke de store mengdene, men tilstrekkelig til at jeg så meg nødt til å krøke meg inn i teltet.