helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      084 Haustreisdalen 2
 
Tur nr. 84 / 27. - 28. jun. 1993:
 
Haustreisdalen (Søre Svartvatnet) Grane / Vefsn
          Dag 2 - en makaber rotur
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 2:
Start:
19:30 (tilbaketuren)
Framme:
23:00
Vær:
Overskyet. Regnbyger (duskregn).
 
 
 
 
En makaber rotur
  
Etter en god natts søvn og påfølgende frokost, tok vi årene fatt, og rodde atter en gang mot nordenden av Svartvatnet. Det hadde skyet over i løpet av natta, men været var likevel ingenting å klage over. Vel framme i nordenden bestemte vi oss for å prøve å ro den stilleflytende Svartvasselva videre oppover dalen, noe som virket å la seg gjennomføre. Om vi kom oss helt opp til nordre Svartvatnet var vel heller tvilsomt, men enn så lenge gikk det bra.
 
Ved noen få tilfeller måtte en av oss på land for å hjelpe til med å dra båten forbi vanskelige passasjer, noe som bød på utfordringer, da det vokste tett med krattskog langs elvebreddene. Det var likevel spennende å se hvor langt oppover elva vi kunne komme i den "lånte" farkosten vår, og vi følte oss nesten litt som Tom Sawyer og Huckleberry Finn, eller kanskje snarere som brødrene Dal på vei i sin Elvegris oppover Overfloden.
 
Vi hadde ikke kommet langt oppover elva før vi får øye på et nytt sauekadaver, og like etter finner vi et til - og enda ett! Oppe ved en mur i elva er det slutt på roturen vår, og vi har da kommet over hele fem sauekadavre (i tillegg til kadaveret som lå og fløt i Svartvatnet i går kveld). De siste observasjonene ble gjort her ved muren. Vi spekulerte litt på hva som kunne ha bragt disse tilsynelatende friske sauene inn i døden, og hele opplevelsen var temmelig absurd - på grensen til det makabre.
 
Jan og jeg fortsatte til fots et lite stykke videre oppover langs Svartvasselva, men den tette krattskogen gjorde at vi ganske snart vendte tilbake mot båten igjen. Nedover elva passerte vi igjen kadavrene, som så bemerkelsesverdig ferske ut. Heller ingen synlige skader var å se, med unntak av en sau som hadde blødd fra et øye. Vi antok at sauene kunne ha blitt skremt av rovdyr, uten at vi følte oss sikre. Tilbake på Svartvatnet gikk det fort framover, da vi - med stort hell - forsøkte oss på padling.
 
Båt og årer ble lagt på plass, før vi etter en velsmakende middag pakket teltene og tok fatt på hjemturen over Reinfjellet. Nordtuva ble passert på sørsida, før den vriene Krokbekken måtte forseres. Her så jeg meg nødt til å kaste sekken over på den andre sida, før jeg med nød og neppe klarte å hoppe over. Jan kom seg over bekken lenger opp. Veien tilbake fortonet seg lang, men den var også på sett og vis fin. Vi gikk gjennom Fallmoskardet, før vi seint på kveld ankom Fallmoen - gode og slitne. 
 
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.
 
Etterord: Dette var altså min første skikkelige tur i lag med Jan, men definitivt ikke den siste. I de påfølgende år - for ikke å si tiår - ble det en lang rekke turer av forskjellig varighet. De fleste minnerike og av høy kvalitet. Når det gjelder sauekadavrene, så tok jeg en telefon til eieren neste dag, og jeg fikk inntrykk av at han satte stor pris på at vi informerte ham om dette. Da er det vel kanskje tilgitt at vi var så freidige å låne robåten som lå så lagelig til ved bredden av søre Svartvatnet.