Tur nr. 85 / 3. - 5. jul. 1993:

 

Visttindan (Vistmannen) Vefsn / Vevelstad

          Dag 1 - med glød og glede

 

 

Med glød og glede

 

De gode erfaringene fra forrige helgs telttur til Haustreisdalen - første fellestur i lag med Jan - gjorde oss gira på å få oss en ny tur allerede førstkommende helg. Denne gangen hadde vi økt ambisjonsnivået noe, og ville gjerne få med oss en skikkelig fjelltopp. Men hvilken? Etter å ha saumfart diverse kart, kom Jan opp med et passe vilt forslag om å ta oss innover mot de ruvende Visttindan, vest for Eiterådalen. Jeg tente umiddelbart på ideen, og per telefon ble vi enige om detaljene i turopplegget.

 

Framme ved Sandvikbakken i Eiterådalen labbet Jan og jeg oppover en tydelig sti mot Skjørlægda - et bortgjemt dalføre, som i de nedre deler består av tjukk granskog. Etter at stien i begynnelsen slynger seg gjennom et bratt gjel, med den brusende Skjørlægdelva i bunnen, åpner dalføret seg stadig mer opp jo lenger sør man kommer. Denne trange passasjen gav oss en følelse av en dal fullstendig avsondret fra utenomverdenen. Dette til tross for at det i tidligere tider både har vært bosetting og ferdsel her inne.

 

 

Ved ei hengebru over Skjørlægdelva midt inne i granskogen viste et skilt vei oppover mot Fjellgården. Vi vurderte et øyeblikk å ta en kikk, men fant ut at vi eventuelt fikk ta denne avstikkeren på tilbaketuren. Stien var grei å holde videre sørover, der den slynget seg langs den trauste, men vakre Skjørlægdelva. Etter flere kilometers gange i et lettgått terreng, forlot stien elva, og snart kom vi til Litjvatnet, der det var oppført ei JFF-hytte. Både ved hytta og i sørenden av dette vesle vatnet traff vi på turfolk.

 

Videre sørover tok det ikke lange stunda før vi kom til Storvatnet, som vi fulgte østsida av. Her inne var det et åpnere landskap, og bjørka hadde tatt over som det dominerende treslaget. Vi måtte vasse over elva fra Sørtjønna, før vi slo leir ved utløpet i sørenden av vatnet. Prøvde noen kast, uten å få kjenning med Storvassørreten. Dermed var det pølser med brød, stekt på bål, som måtte til for å stille hungeren. Mens vi satt ved flammene begynte det å regne, og det spøkte for morgendagens tur til Vistmannen.