Tur nr. 103 / 04. apr. 1994:

 

Store Hjortskardet Grane

          - som seg hør og bør

 

 

Som seg hør og bør

  

Etter flere lengre skiturer denne påsken, syntes jeg det var på tide og helt på sin plass med en tur av den mer bedagelige sorten. Min søster, Merethe (14), hadde ytret ønske om å få bli med, noe jeg ikke hadde det minste imot, og på høytidens siste dag la vi i vei oppover mot Stor-Hjortskardet. Selv om sola skinte og det var vårlig og mildt, blåste det temmelig friskt - noe som skulle vedvare turen gjennom.

 

Skiføret var helt greit da vi sakte, men sikkert tok oss oppover fra Svenningdalen langs den gamle traktorveien, men først da vi kom opp i Hjortskardet ble det skareføre. Heldigvis var ikke skaren isete, og det var lett å ta seg fram. Midtveis inne i skardet snudde vi, og begynte å se oss om etter en egnet plass å slå oss til ro på. Det var ikke vanskelig å finne, og på en snøfri rabb der det vokste både gran, furu og bjørk, slo vi oss ned.

 

På tross av lett tilgang på never og ved, ble det litt plunder og heft med å få fyr på bålet - noe som selvsagt skyldtes den sterke vinden. Men da det først fattet i, brant det som bare det. Og som seg hør og bør på en påsketur i fjellet hadde vi husket å ta med oss en pakke grillpølser i sekken. Etter noen minutters steiking på selvspikkede pølsepinner, var det klart for et enkelt, men velsmakende måltid.

 

Det var herlig å sitte her ved flammene, men snart var det på tide å komme seg tilbake. Vel nede i dalen igjen møtte vi på Ole og Lena Finseth, som også utnyttet denne andre påskedag til skitur.

 

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.