Tur nr. 106 / 3. jul. 1994:

 

Blåfjellet (Storklumpen) Grane

          - blott til lyst

 

 

Blott til lyst

  

Det var umulig å bli sittende inne denne strålende sommerdagen, så jeg pakket en dagstursekk, heiv meg på sykkelsetet og tråkket i vei langs grusveien mot Blåfjellneset. Jeg hadde bestemt meg for at det var på tide med en ny tur opp på Storklumpen - det høyeste av fjellene rundt Svenningdalen. Selv om jeg hadde vært på toppen før (første gang som 12-åring i 1984) fristet det med en ny tur, og med det stabile høytrykket som lå over de sydlige deler av Nordland, tegnet det til å bli en fin dag.

 

Jeg parkerte sykkelen og la i vei oppover granskogen langs den gamle stien. Bruset fra Blåfjellelva hørtes godt mellom trærne, men først oppe ved Skardforsen kom den til syne. Her, ovenfor fossen og ved inngangen av Svenningskardet, bevilget jeg meg en pause. Ved et fint lite fall, før elva for alvor kaster seg hodestups nedover Skardforsen, fikk jeg slukket tørsten med friskt og kaldt fjellvann, og gufset fra elva var bare svalende deilig i solsteiken. 

 

 

Larmen fra det frådende vannet ble brått borte da jeg fortsatte innover Svenningskardet. Lengst inne ruvet Blåfjellet og Grønfjellet, som ikke helt hadde ristet av seg vinteren ennå. Men med unntak av snøen i fjellsidene var det ingenting annet som minnet om vinter denne flotte julidagen.  

 

 

Etter å ha tatt meg oppover hele skardet, fant jeg ut at jeg skulle stikke innom den lille sauehytta i skogbrynet oppunder Grønfjellet, der jeg og en kompis overnattet for noen år siden. Da jeg nærmet meg hørte jeg stemmer, og jammen var det ikke folk her! Det var saueleiting på gang, fikk jeg vite, og til og med hesten Rapp var til stede. Etter en kort prat med sauesankerne gikk jeg videre. Jeg krysset bekken som kommer ned fra skardet mellom Blåfjellet og Grønfjellet, før jeg kløyv oppover fjellsida.

 

I høyden var lufta svalere, og etter å ha tatt meg oppover mot toppen kunne jeg omsider plante beina på toppen av Storklumpen (1 293 moh.) - for tredje gang. Herlig!

 

 

Da jeg fant en gammel plankebit henslengt ved toppvarden, bestemte jeg meg for å prøve å komponere et litt artig bilde. Etter å ha risset inn navn og dato, stilte jeg kameraet inn på selvutløserfunksjonen, og poserte så med plankebiten. Det var verdt forsøket, men i ettertid kunne jeg konstatere at resultatet ikke ble helt som forventet, da ristningene ikke syntes. VG-lista var grei underholdning på tilbaketuren, men mer engasjerende var det å følge Sveriges kamp under fotball-VM i USA, da denne startet kl. sju.

  

Nede ved Blåfjellneset var det bare å finne fram sykkelen fra buskaset, og sykle hjemover igjen. Været holdt stand turen igjennom, og det var en sann fryd å komme seg opp i høyfjellet på en dag som denne.

 

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.