Tur nr. 108 / 20. - 22. jul. 1994:

 

Elgviddevatnet / Jordbruvatna Grane / Brønnøy

          Dag 1 - en gammel drøm går i oppfyllelse

 

 

En gammel drøm går i oppfyllelse

 

Med fjorårets mislykkede turprosjekt til Elgviddevatnet og Jordbruvatna friskt i minne, troppet jeg igjen opp i Stavassdalen med storsekken - villig til å gi meg i kast med et nytt forsøk. At jeg aldri kom meg lenger enn til Feitskardvatnet, var som bensin på bålet å regne for motivasjonen. I år skulle jeg klare å gjennomføre denne turen jeg hadde drømt om i nærmere tre år! Forutsetningene for å lykkes var da også bedre enn i fjor. Jeg hadde tilegnet meg mer erfaring, og været virket mer medgjørlig.

 

Fra p-plassen fulgte jeg stien langs Stavasselva innover den skogkledde dalen. Til forskjell fra i fjor ble det ikke noe kluss da jeg skulle krysse elva, og det bar videre oppover Feitskardet med Feitskardelva på min venstre hånd. Et stykke oppe i skardet ble også denne elva krysset. Stusset litt over en ansamling av reinhorn som jeg kom forbi, før jeg fortsatte oppover mot Feitskardvatnet. Her var det jeg måtte gi meg i fjor. Det ble en pause ved vatnet, før jeg fortsatte oppover Langskardnasen mot Mosskardvatna.

 

 

Jeg hadde hørt rykter om at området ved Mosskardvatna skulle være "reine, skjære månelandskapet", noe som i grunnen viste seg å stemme - i hvert fall når det gjaldt de høyesteliggende vatna. De øverste av de fem Mosskardvatna drenerer nordover mot Vefsnavassdraget, mens de nederste er en del av Lomsdalsvassdraget. Etter en pause ved Mosskardelvas kilder, like nedenfor det andre vatnet, fortsatte jeg vestover. Fra en overskyet værtype var det nå i ferd med å letne, og fliker av blå himmel var å se.

 

 

Med ett ser jeg ned på selveste Elgviddevatnet! Vatnet som jeg aldri hadde klart å få ut av tankene var nå kun en drøy kilometer unna, med sine bukter og nes, viker og holmer. Og der var jammen meg Grunnvasstinden også - en fjelltopp jeg gjerne ville prøve meg på i morra, om været tillot det. Slik værsituasjonen nå var, virket det i hvert fall lovende med en stadig klarere himmel. Det gikk lekende lett nedover mot vatnet, tross et noe knausete og småkupert terreng, og snart var jeg framme.

 

 

Gikk utpå en flat og langstrakt tange og satte opp teltet. For anledningen hadde jeg lånt Alf Moens telt, da pappa og Alf hadde det noe større teltet mitt med seg i Børgefjellet. Det var nesten ikke til å tro at jeg faktisk befant meg ved Elgviddevatnet. En gammel og seiglivet drøm hadde gått i oppfyllelse. I sør skinte kveldssola på Jordbrufjellet og Grunnvasstinden. I ner-enden av vatnet syntes jeg at jeg kunne fornemme larmen fra den store fossen som kaster seg ned i Grunnvassdalen.  

 

 

Etter å ha fått i meg noe mat, tok jeg meg en tur langs breddene for å ta den store fossen nærmere i øyesyn. Fossen hadde jeg kun sett på bilder tidligere, men å få se den i virkeligheten ble jo selvsagt noe helt annet. Det var et imponerende syn - rett og slett.  

 

 

Tilbake ved teltet gjorde jeg kort prosess, og krøp ned i soveposen. Det var godt å strekke ut kroppen etter den lange marsjen over fjellet. Så langt til fjells hadde jeg aldri vært før. Også morradagen ville bli utfordrende, særlig hvis jeg valgte å få med meg Grunnvasstinden på veien mot Jordbruvatna.