helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      115 Langskardfjellet
 
Tur nr. 115 / 26. - 27. mai 1995:
 
Langskardfjellet Grane
          - uten mat og drikke, duger "helten" ikke - utløst leteaksjon! 
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
 
 
 

 
 
 
nn 
 
Start:
11:35 (Øvre Hjortskardmo)
Framme: 
20:50
Tilbake:
04:00 
Starttemperatur:
+ 17 * 
Vær:
Lettskyet / sol - overskyet (etter midnatt). Litt vind på toppen.
 
 
 
 
Uten mat og drikke, duger "helten" ikke - utløst leteaksjon!
  
På min 23. bursdag la jeg i vei på min - til nå - lengste skitur noengang. Det skulle vise seg å bli en ganske så minnerik tur - på godt og vondt.
 
Vekslet noen ord med onkelen min som skulle på hytta på Brennmoen før jeg startet. Selv om vi var i slutten av mai gikk det greit å gå på ski langs veien sørover mot lille Hjortskardelva, da denne veien ikke blir brøytet om vinteren. Jeg tok meg greit opp lille Hjortskardet, og besteg Gåsvassnasen (øverste bilde) langs med kanten.    
 
 
 
 
På toppen av Gåsvassnasen med store Svenningvatnet i bakgrunnen. 
 
 
 
Fra Gåsvassnasen fulgte jeg et scooterspor videre oppover den brede fjellryggen. Jeg gikk ikke opp på toppunktene 1170 og 1230, men gikk istedet vest for disse, krysset en bre, og kom opp på ryggen igjen ovenfor Langskardbreen. Både været og føret var ypperlig, og det var spennende å følge disse svære fjellryggene langt bort fra sivilisasjonen.
 
 
 
 
Store Blåfjellet (Storklumpen) sett fra sørvest.
 
 
 
Etter å ha gått i nordvestlig retning gikk jeg nå mer og mer vestover, og Langskardfjellets høyeste topp (1240 moh) lå og lokket noen kilometer foran meg. Men jeg innså at jeg hadde tatt med altfor lite mat og drikke på denne lange skituren. Kun én liter juice, litt frukt og noen pizzabiter ble selvfølgelig altfor lite, og maten var oppspist allerede før jeg begynte oppstigningen mot toppen.
  
 
 
 
Scootersporet jeg har fulgt, forsvinner etter hvert ned i Langskardet. Jeg fortsetter imidlertid langs fjellryggen.
 
 
 
Rundet toppen på sørsida, og besteg den fra sørvest. Fantastisk utsikt mot utallige fjell i alle retninger. Selv om sulten og tørsten allerede nå begynte å gjøre seg gjeldende, klarte jeg likevel å nyte tilbaketuren. Solnedgangen var fott, og det var friskt og deilig å suse nedover de slake nedoverbakkene på høyfjellet.
 
Men på vei mot Gåsvassnasen merket jeg at kreftene holdt på å ebbe ut. Jeg hang mer og mer med hodet og tok meg uvanlig mange småpauser.
 
 
 
 
Utsikt fra toppen av Langskardfjellet (1240 moh) nordover mot Langskardnasen (1244 moh).
 
 
 
 
 
I vest rager Breidvasstinden.
 
 
 
 
 
 De noe lavere fjellområdene i sør. 
 
 
 
 
Nede i lille Hjortskardet gikk jeg virkelig på en smell! Én ting var sulten og tørsten, som på dette tidspunktet var påtrengende. Men like ille var det at snøen nedover skardet hadde blitt såpass råtten at jeg til stadighet brøt gjennom. Kroppen føltes som gele, og jeg måtte flere steder nedover legge meg på rygg, bare for å ta meg igjen. Ved ei furu et stykke nede i skardet (øverste bildet) tok jeg av meg skiene og stelte i stand et lite kaffebål. Der ble jeg sittende mer eller mindre apatisk i en time.
 
Den lyse mainatta var i ferd med å bli morgen da jeg kom hanglende og utslitt mot Hjortskardmoen. Der ble jeg møtt av lensmann i Grane og Hattfjelldal, Odd Kappfjell og gårdbruker Arnt Finseth. De skulle akkurat i gang med å iverksette en leteaksjon etter meg med scootere, ettersom pappa hadde etterlyst meg. Men nå ble leteaksjonen avblåst på stedet.
 
Selv om det var svært vakkert i høyfjellet, særlig på natta, fikk jeg meg altså mot slutten av turen en dyrekjøpt lærepenge. Uten mat og drikke er det ikke mange som duger!
 
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1995.