helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      125 Bjoernstokken
 
Tur nr. 125 / 1. okt. 1995:
 
Bjørnstokken Brønnøy
          - en tapt kamp 
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
  
 
 
nn 
 
Start:
11:45 ca 
Framme: 
19:15 ca
Starttemperatur:
+ 4 * (Svenningdal)
Vær:
Lettskyet / sol - klart. 
 
 
 
 
En tapt kamp
  
Fra Tosbotn gikk jeg oppover Bjørnstokkhevelen, og videre innover Rånafjellet. Været viste seg fra sin bedre side, selv om det var kjølig. Ikke så rart, da det var den første dagen i oktober. Øvre Bjørnstokkvatnet kom til syne i dalføret vest for Rånafjellet, og jeg siktet meg ned mot nordenden.
 
Nede ved vatnet gikk jeg straks i gang med å sanke ved til et kaffebål. Hadde jeg først drasset med meg kaffekjele langt til fjells måtte jeg selvsagt varte opp med nykokt kaffe, og kaffe ble det! Jeg hadde lest at det skulle befinne seg en heller i området nord for øvre Bjørnstokkvatnet, men jeg var ikke i stand til å se den fra her jeg satt. Uansett var det fint å sitte og se utover vatnet i den klare høstlufta, mens fjellbekkene bruste i bakgrunnen.
 
Nå gjaldt det å komme seg opp på Bjørnstokken, og jeg fortsatte innover dalen nord for vatnet. Navnet på fjelltoppen antyder at det har gått bjørn i disse fjellene, og tankene penslet inn på den legendariske bjørnejegeren Ol' Tomså som levde og virket i disse traktene på 1800-tallet. Det ante meg allerede nå at det ville bli en kamp om å rekke tilbake til sivilisasjonen innen det ble mørkt, men enn så lenge lot jeg meg ikke affisere for mye av denne trusselen.
 
Det ble kaldere i høyden, og over ca 800 moh møtte jeg på nysnø. Fra toppen (863 moh) fikk jeg en flott utsikt utover de store Breidvatna og mot Breidvasstinden i nord. Men jeg kunne ikke tillate meg å bli lenge på toppen. For å spare tid valgte jeg å gå ned mot vestenden av øvre Bjørnstokkvatnet, for så å følge den vanlige ferdselsstien nedover mot Tosbotnet. Langs nedre Bjørnstokkvatnet begynte det for alvor å skumre, og jeg innså at jeg kom til å tape kampen mot mørket.
 
Nedover mot fjorden satte mørket inn for fullt, men jeg kunne fortsatt skimte terrengformasjonene rundt meg. Jeg fant ut at jeg ville ta av fra stien, som videre nedover gikk gjennom skog. I stedet satset jeg på gå rett ned mot Bekkevoll. Etter å ha tatt meg gjennom ei litt trøblete steinurd, var neste utfordring å slippe seg nedover ei bratt skogli ned mot Tosen. Til alt hell kom jeg tilfeldigvis på en gammel traktorvei, som jeg nesten ikke kunne skimte en gang. Jeg bare ante at den var der.
 
Til slutt var jeg nede, glad og lettet, og kunne spasere de siste skrittene bortover mot bilen. På turen så jeg sju ryper og en hare - alle i vinterham. Jeg ble dessuten vitne til en paraglider over Tosbotn.           
 
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1995.