Tur nr. 149 / 24. - 26. mar. 1997:

 

Børgefjellet (Båttjønna) Hattfjelldal

          Dag 2 - hvite vidder

 

 

Hvite vidder

 

Klarte meg greit gjennom natta, selv om sommersoveposen ble i tynneste laget. Temperaturen lå vel på rundt null grader inne, mens det på utsida av hula var flere minusgrader. Verst var det på morran, før vi fikk på oss turklærne, men etter litt hutring og frysing fikk vi snart varmen i oss igjen.

 

I dag skulle vi for alvor begi oss inn i Børgefjellet, og været sørget for at alt lå til rette for en fin tur på ferden videre mot sør. Vi hadde pekt ut den legendariske Båttjønnhytta som mål for dagens etappe - ei hytte vi både hadde hørt og lest om, ikke minst i flere av Lars Monsens skildringer.  

 

 

Selv om været i og for seg var godt, så blåste det en del, og oppover mot snaufjellet måtte vi hanskes med en del motvind. Ei svær, hvit vidde lå nå foran oss, og 9 - 10 km inne på vidda skulle altså Båttjønnhytta befinne seg. Legdvatnet (820 moh) ble passert på vestsida, før det bar inn i Børgefjell nasjonalpark. Turen videre sørover var virkelig flott, og vi kom snart inn i et jevnt og fint tempo som kun ble avbrutt av ørsmå stopp. 

 

Mens Jan fulgte ei svak scooterløype, holdt jeg en noe østligere trase. Etter hvert hadde vi kommet såpass langt fra hverandre at det ble vanskelig å kommunisere. Det var unektelig noe utfordrende å navigere vha kart og kompass i dette hvite og nokså monotone landskapet, og på ett tidspunkt innså jeg at kursen ikke var helt stø. Men retningen ble justert i tide, og ferden mot sør kunne fortsette. Oppe på en bakketopp får vi plutselig se en svart prikk en drøy km foran oss - Båttjønnhytta!

 

 

Vel framme var vi spent på hvilken forfatning hytta var i, og det var med en viss skepsis vi tråkket over dørstokken. Hytta viste seg romslig, men den lakk litt i taket. Det var likevel ikke verre enn at det fint lot seg gjøre å ha tilhold her, og snart hadde vi fyr i den lille vedovnen.

 

 

Utover kvelden ble det godt og varmt i hytta, mens stearinlys og parafinlamper lyste opp tilværelsen ytterligere. Det kunne vi saktens trenge, fordi ute hadde det blåst opp til uvær. Det både føyk og peip rundt veggene, og konturene i landskapet forsvant. Hvis denne situasjonen vedvarte måtte vi avbryte turen og sette kursen nedover mot Tiplingdalen i stedet. Men hverken Jan eller jeg gadd å ta sorgene på forskudd, og vi hadde en riktig så trivelig kveld i Båttjønnhytta.

 

Satt ei stund og leste i hytteboka, mens den ene kaffekoppen etter den andre ble konsumert. Mang en interessant beretning forfattet av fjellfolk ble lest, og jammen dukket ikke Lars Monsens skriblerier opp. Enda mer interessant var det å lese om Baronene og Grevene - to forskjellige vennegjenger, som til ulike tidspunkter hadde besøkt hytta - og stadig vekk vendt tilbake. Førstnevnte gjeng hadde forlatt hytta tidligere i dag!

 

Besøkene på utedoet var et aldri så lite adrenalin-kick i snøføyka, men da var det desto bedre å komme inn i varmen igjen etterpå. Snart tok vi kveld, og lysene ble blåst ut. Mens Jan tok plass i underkøya, kravlet jeg opp i overkøya. Vi sovnet til den ulende vinden, forberedt på å gjøre vendereis i morra.