Kartlink
|
|
nn |
Dag 1: Stavassdalen - Langskardnasen - Elgviddevatnet |
Start: |
11:20 |
Framme: |
01:25 |
Vær: |
Lettskyet / sol. |
|
Til fots og på ski
Målet for denne langturen var å ta oss til Lomsdalen - en ubebodd og sagnomsust dal langt vest i fjellene som hverken Jan eller jeg hadde besøkt tidligere. Nå sto vi altså på startstreken - nærmere bestemt parkeringsplassen i Stavassdalen, klar til å utforske disse ville og øde fjellområdene.
|
Startklar.
|
Ettersom vi kun var en drøy uke inne i juni, lå snøen fremdeles i fjellene, og ski og skiutstyr var uunngåelig. Likevel startet turen til fots. De frådende vannmassene i Stavasselva bar bud om at vi ville få en stri tørn med å krysse Langskardelva - den desidert største av Stavasselvas sideelver. Det viste seg da også å stemme. Elva var uhyggelig stri nå i snøsmeltinga.
Etter nøye vurdering av egnede steder å krysse elva, bestemte vi oss for å la det stå til! Jeg satte bena ut i smeltevannet, men ga fort opp. Strømmen var rett og slett for sterk. Likevel nektet vi å gi opp. Vi fulgte elvebredden litt nedover, og besluttet å gjøre et nytt forsøk. Vannmassene tok godt tak, men vi kom oss over. Lettet etter denne anstrengelsen kunne vi fortsette turen, og ganske straks kom vi over skoggrensen.
|
En stri tørn - Langskardelva er omsider forsert.
|
Været var nydelig - sol og en fin temperatur. Jan foreslo å lage middag innen vi kom såpass høyt opp at snøen tok over, og jeg sa meg enig. Snart putret ei velfylt gryte på gassapparatet. I kjent stil stresset vi ikke med å gjøre oss fortest mulig ferdig, og det ble selvsagt tid til en kaffekopp, og litt avslapping.
|
Jan venter på at middagen skal bli ferdig.
|
Omsider var vi klare til å fortsette. Den lettgåtte ryggen mellom Langskardet og Feitskardet ble fulgt, med en herlig utsikt innover begge skardene. Ganske snart kom vi på snø, men vi fortsatte likevel til fots et stykke før skisko og ski kom på.
|
På vei oppover ryggen mellom Langskardet (t.v.) og Feitskardet.
|
Fotturen har blitt til skitur på vei oppover Langskardnasen.
|
Jan har måttet låne ei skibukse av meg - som tydeligvis ikke passer helt! Kvitfjellet og Feitskardet i bakgrunnen.
|
|
Det var et drøyt stykke oppover mot toppen av Langskardnasen (1244 moh) - et temmelig omfangsrikt fjell, men til slutt kom vi da opp. Her ble det en ny pause. Jeg skrev ned noen ord på en papirlapp som jeg la ut i den knøttlille toppvarden. En snøspurv ga oss selskap her oppe. Ellers var det mye rype å se på turen oppover hit.
|
|
På toppen av Langskardnasen (1244 moh).
|
|
Klokka var vel nærmere elleve på kvelden før vi fortsatte videre vestover fjellene. Vi suste til å begynne med nedover en herlig bakke, men tabbet oss ut ved å velge feil side av den nærmeste fjelltoppen i vest. Hadde vi giddet å studere kartet ville vi sett at sørsida ville vært det mest logiske. I stedet hadde vi nå havnet på nordsida, i et breområde som stupte bratt nedover mot Mosskardvatnan.
Med stor forsiktighet tråkket vi oss sidelengs oppover mot toppen av den navnløse topp 1182. Midt i frustrasjonen over å ha valgt feil trasé klarte vi likevel å nyte den flotte naturen rundt oss. De øde fjelltraktene nordover, som for det aller meste var dekket av snø, var nå i stor grad farget av midnattssola, som lyste over Visttindan. Et veldig vakkert syn! Til slutt hadde vi kommet oss opp på toppen, med utsikt bl.a. mot Tosen, Storbørja og en flik av den gyldne havflata langt vest.
|
|
Endelig er det bare nedoverbakker igjen. Grunnvasstinden foran og Heilhornet i bakgrunnen.
|
|
Midnattssol over Breidvasstinden (1224 moh).
|
|
Endelig kunne vi ta fatt på nedkjøringen mot Elgviddevatnet, der vi skulle slå leir for natta. Det gikk som en drøm, og etter kort tid var vi nede ved vatnet. Vi slo oss til på et lite nes på vestsida av vatnet, som for øvrig var dekket av is - med unntak av noen få steder inne ved land.
Det hadde blitt langt på natt, og vi gikk straks i gang med å sette opp teltene. Plutselig hører jeg Jan bryte ut i fortvilende bannskap! Teltet han hadde båret med seg var svart av muggsopp - og fullstendig ubrukelig! En ganske absurd situasjon egentlig. Dermed søkte han om asyl i mitt telt - og søknaden ble innvilget.
|
|
|