Tur nr. 182 / 11. - 14. jun. 1999:

 

Elgviddevatnet Grane / Brønnøy

          Dag 2 - et mektig skue 

 

 

Et mektig skue

 

Vi våknet til sol og varme i fremdeles så vinterlige fjellstrøk. Planen var altså å fortsette videre mot Lomsdalen, men det gikk opp for oss at vi hadde undervurdert terrenget videre vestover - som er til dels svært krevende. I tillegg var vi litt møre i kroppene etter gårsdagens lange tur fra Stavassdalen. Derfor fant vi ut at vi heller ville satse på å ha base her ved Elgviddevatnet, og ta oss dagsturer herfra.

 

 

Etter en lang frokost gikk vi for å se den flotte fossen som stuper så å si rett fra Elgviddevatnet og 70 m ned i Grunnvassdalen. Fossen var et mektig skue nå i snøsmeltinga. Mens Jan valgte å sette seg i skyggen av ei stor steinblokk, grunnet den intense varmen, gikk jeg ned i Grunnvassdalen for å se fossen nedenfra. Det iskalde og fuktige gufset fra fossen var bare herlig i denne varmen.

 

 

Grunnvassdalen hadde jeg hørt skulle være en vill og krevende dal å ta seg gjennom, og det var spesielt å være her. Fortsatte et stykke videre nedover, helt til jeg kunne se utover øvre Grunnvatnet - et lite vann ca halvannen km nedenfor fossen. Det var flere vakre stryk og fossefall nedover den strie elva, og de bratte fjellsidene gjorde landskapet dramatisk. 

 

 

Da jeg ei stund seinere møtte Jan igjen, fikk jeg vite at også han hadde tatt seg en tur nedover dalen, men noe høyere oppe i fjellsida enn meg. Vi hadde ikke sett hverandre.

 

Den sterke solstrålingen hadde etter hvert gjort oss en del solbrente, og det føltes godt da sola gikk i skjul bak fjellranden. Et eiendommelig fenomen vi la merke til da sola var på sitt mest intense var at kroppene våre kastet doble skygger. Refleksjonsstrålingen fra snøfonnene var såpass kraftig at det ga en egen skygge, i tillegg til den vanlige skyggen.   

 

 

I løpet av turen så vi massevis av rype og også et reir med egg. Utover kvelden ble det temmelig kaldt, og ved midnatt fant vi ut at vi skulle gå en liten tur oppå en haug like sør for leirplassen. Her var lufta betydelig mildere, og det ville nok vært bedre om vi hadde satt opp teltet her. Elgviddevatnet fungerte tydeligvis som en gigantisk kuldegrop. Men ingen av oss gadd å gjøre noe med det, da det hadde blitt såpass seint.