helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      182 Elgviddevatnet 4
 
Tur nr. 182 / 11. - 14. jun. 1999:
 
Elgviddevatnet Grane / Brønnøy
          Dag 4 - i tykk og tett tåke 
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 4: Elgviddevatnet - Stavassdalen 
Start:
14:45
Framme: 
22:20 
Vær:
Overskyet. Tåke i høyden. Litt regn.
 
 
 
 
I tykk og tett tåke
  
Vi stod opp til regn og lavt skydekke - en total forvandling av forholdene, slik de hadde vært for to dager siden. Selv om det kan være interessant å erfare hvordan været i fjellet kan forandre seg, fant vi ut at nok var nok. Etter frokost og kaffe pakket vi sakene, og tok fatt på den lange tilbaketuren østover fjellene.
 
Det ble en hustrig start, da alle klærne var våte og kalde. Men det hadde da i det minste sluttet å regne da vi la Elgviddevatnet under oss, og fulgte vår egen løype fra i går opp mot tjønn 762. Sakte men sikkert tok vi oss videre oppover den seige fjellsida. Pga de tunge sekkene ble det for det meste sikk-sakk-gåing, men oppover bar det.
 
Over ca 1000 moh lå skodda tjukk og grå. Den var såpass tett at vi fullstendig mistet retningssansen og ikke visste helt hvor vi befant oss. Det var egentlig en temmelig sær opplevelse. Strategien ble å "føle" oss fram fra steinberg til steinberg, som vi såvidt kunne skimte stakk opp fra snøen enkelte steder. Ved hver nakne knaus måtte vi ta ny peil. Plutselig oppdaget vi at vi befant oss på en bratt kant, med en oppsprukket botnbre langt under oss, og vi måtte ta oss rundt denne på sørsida.
 
Omsider kom vi oss til passet som fører til Langskardet. Da vi så en stein som var satt oppå en større stein, tok vi dette som en indikasjon på at vi var på rett vei. Den tette skodda ble mindre tett, og med ett fikk vi et glimt av Storklumpen, på østsida av Langskardet. Snart var vi nede i skardet og under tåkehavet - en sann lettelse!
 
Nedover skardet la vi merke til noen gamle framtinte skispor, og lurte på om det kunne være våre egne løyper fra påsken. På ca 600 moh ble skiskoene byttet med fjellsko, og resten av turen foregikk til fots. Bekkene var store og strie. Særlig den som kommer ned skardet like vest for Storklumpen var vrien å ta seg over. Som vanlig på denne turen var det også i dag mye rype å se.
 
Langskardet bærer navnet sitt med rette, og mot slutten av turen gikk jeg på en liten smell. Det ble fryktelig tungt, og småpausene ble mange. Jan fikk bare gå i forveien, jeg måtte ta den tida jeg trengte. Den siste pausen kom nede ved Stavasselva, der jeg fikk slukket tørsten for ei stund. Temmelig utslitt kom jeg fram til parkeringsplassen, og Jan hadde da ventet i 10-15 minutter.
 
Denne junituren til Elgvidda ble minnerik, og værmessig sett kunne den by på stor variasjon - alt fra midnattssol og intens sommerhete til tykk tåke og regn.
 
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1999.