Et fuglefjell bestiges
Gårsdagens mislykkede forsøk på å komme oss til toppen av Lovundfjellet via Lundeura, på nordsida av øya, gjorde at vi var villige til å gjøre et nytt forsøk i dag - denne gangen fra en helt annen vinkel. Fra teltplassen vår under Lundeura fulgte Jan og jeg veien gjennom bebyggelsen, før vi fortsatte på sti langs øyas østside mot Nøvvika - akkurat slik vi hadde blitt anbefalt av lokalkjente. Nøvvika var ei naturperle, med ei idyllisk lita sandstrand. Videre bar det langs sørsida av Lovunda til noen hytter under Kalvdalen.
Kalvdalen er i realiteten ei bratt fjellkløft full av stein, som skjærer seg inn i Lovundfjellet fra sør. Men siden denne fjellkløfta skulle være enkleste vei opp på fjellet, gjøv vi løs på oppgaven. Stein var det som nevnt mer enn nok av oppover, men ura var heldigvis av det faste slaget. Det kritiske punktet var da vi skulle opp fra Kalvdalen. Her var det såpass bratt at det krevde full konsentrasjon av oss. Men straks vi var oppe i selve fjellsida var det enkelt å ta seg fram videre oppover Lovundfjellet.
Oppover mot toppen var det både sau og saustier - og masse grønt gress. Det øverste partiet av fjellet var nesten som å gå oppover en svakt hellende gressplen - en total kontrast i forhold til den steinete Kalvdalen. På toppen (623 moh) satte vi oss ned i gresset og beundret den fenomenale utsikten. Vi så hele Helgelandskysten - og vel så det! Øyer både på Namdalskysten (i sør) og i Salten (i nord) var godt synlige fra her vi satt. I nordøst bredte Svartisen seg, og helt inne ved svenskegrensen ruvet Okstindan.
På toppen var det også lagt ut bok, men til vår forundring ingen blyant eller penn. Dermed kunne vi ikke signere toppboka. Vi fortsatte vel 150 m bortover mot et fjellparti som kalles Litjfjellet, der fjellet stuper flere hundre meter ned i avgrunnen. Det var et spektakulært syn, og suget kjentes godt i magen. Mens Jan og jeg befant oss på toppen kom det også andre turgåere. Først et godt voksent par fra Sykkylven på Sunnmøre, og deretter en gjeng som hadde leid seilbåt i Sandnessjøen, og ferierte på kysten.
Nedoverturen gikk langs den høyeste ryggen av Lovundfjellet, slik at vi kunne se deler av bebyggelsen. Vi tok oss dessuten ned i Kalvdalen på et litt annet sted enn vi hadde kommet opp, men det var ikke mindre bratt på dette stedet - snarere tvert imot. Omsider var vi nede på stien igjen, fornøyde etter å ha besteget selveste Lovundfjellet. Stien ble så fulgt inn mot bebyggelsen, og videre til teltleiren vår nedenfor Lundeura.
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1999. Turen ble for øvrig gjort før det ble etablert en merket sti oppover mot toppen, noe rapporten bærer preg av.
