Tur nr. 410 / 9. - 14. aug. 2011:

 

Saltfjellet (Bjøllådalen) Rana / Saltdal

          Dag 1 - alene med fjellet 

 

 

Alene med fjellet

  

Etter at jeg brått hadde blitt begunstiget med ei ekstra friuke, var jeg litt i villrede hvordan jeg på best mulig måte skulle utnytte disse fine seinsommerdagene. Det eneste som stod klart for meg var at jeg ville til fjells - men hvor? Og skulle jeg satse på dagsturer eller én lengre tur med telt og sovepose? Etter en halvtimes intens grunning gatelangs i Bodø, hadde jeg tatt valget - Saltfjellet!

 

Selv om Saltfjellet er en lett tilgjengelig fjellheim, som enkelt nås med både bil og tog, hadde jeg knapt nok stukket nesen inn i disse vidstrakte fjellområdene før. Dette på tross av at jeg i flere år hadde hatt konkrete planer om en langtur i Saltfjellet. Togbilletter ble bestillt og nødvendige innkjøp gjort, og litt seinere på kvelden var sekken ferdigpakket.

 

På toget mot Trondheim begynte spenningen å stige - fem døgn spekket med fjell og friluftsliv ventet! Egentlig ikke så lenge, men tilstrekkelig med tid til å få et innblikk i Saltfjell-naturen. Etter 1 time og 40 minutter på toget ble endelig Lønsdal stasjon ropt opp av konduktøren over høyttaleranlegget, og jeg var straks klar til å iverksette turplanene.

    

 

Turen begynte med å gå et stykke sørover stasjonsområdet og gjennom en undergang - en fin løsning, som gjør at fjellturister slipper å ta seg over skinnegangen. På en meget god og tørr sti bar det oppover den slake lia vest for Lønsdalen. Det var tydelig at dette var et yndet utgangspunkt for mange Saltfjell-vandrere. Heller ikke skiltingen var det noe å si på. I motsetning til f.eks. Børgefjell, så er Saltfjellet vevd inn i et nett av T-mekede stier, og her finnes også en del turistforeningshytter.

 

Ingenting tydet på at sommeren var på hell, selv ikke her ved polarsirkelen, og sola steikte godt. Heldigvis var det en svalende bris som gjorde vandringen til en behagelig opplevelse. Jeg hadde knapt gått gjennom undergangen, før jeg støtte på de første turfolkene, da en mann og en gutt kom joggende nedover stien. Litt etter møtte jeg et godt voksent par med hund.  

 

 

Lia begynte å flate ut, og både Lønstinden (langt foran meg) og det mektige Ørfjellet (i nordvest) kom til syne. Noen minutter seinere så jeg rett ned på Kjemåvatnet, som ligger såvidt under skoggrensen. Allerede nå ble jeg konfrontert med et stidele, og jeg måtte foreta et valg om jeg ville gå korteste vei rett fram langs sørsida av Kjemåvatnet på en våt og gjørmete sti, eller gå i en noe videre løkke i lia mot Kjemåfjellet, som var et tørrere alternativ. Jeg valgte det siste.

 

 

Etter å ha rundet Kjemåfjellets nordside var jeg for alvor på snaufjellet, og landskapet åpnet seg mer opp. Kom i prat med en svensk fjellvandrer som hadde hatt tilhold i Saltfjellet i 13 døgn, og nå var i ferd med å avslutte turen med å gå ned til jernbanestasjonen. Han påstod at det var fint å gå videre vestover, men noe steinete et stykke. En rein viste seg i profil på motsatt side av vatnet, før den bykset i skjul.

 

Ved Kjemåbekken delte stien seg igjen, og på nytt måtte jeg ta stilling til veivalg. Da jeg så hvor lite vann som rant i Kjemåbekken, som på kartet kan virke som ei svær fjellelv, valgte jeg det korteste alternativet som innebar å gå rett fram, over Kjemåbekken. Tok igjen to karer som holdt på å slå leir. Disse to skulle bli de siste folkene jeg så denne dagen. Fra nå av var jeg alene med fjellet. I et slakt fjellterreng fortsatte turen vestover i ca 3,5 km, før Kjemåbekken ble krysset på nytt igjen.

 

 

Jeg tok av fra den merkede stien etter at den siste elvekryssinga var gjennomført, og fulgte den stilleflytende Kjemåbekken vel en km videre oppover, mot noen små holmer i elva. Landskapet var flatt og fint, og selv om jeg befant meg godt over 900 moh var det mye mer grønt og innbydende rundt meg enn det jeg hadde forestilt meg.

 

Men typisk nok startet det opp med å regne da jeg nærmet meg teltplassen! Først bare litt yr, men snart regnet det for alvor. Jeg fikk opp teltet, og så fram til litt middag i skrotten og å krype ned i en varm og tørr sovepose. I det den siste bardunen var strammet opp, sluttet det å regne og sola skinte igjen. Også dette ganske typisk!    

 

 

Gryteretten (Amerikansk gryte) gikk ned på høykant, etterfulgt av den obligatoriske kaffekoppen som jeg brukte atskillig lengre tid på. Jeg tok en relativt tidlig kveld pga trøtthet. Første etappe på Saltfjell-turen var over, men jeg så allerede fram til morgendagens etappe.