Tur nr. 410 / 9. - 14. aug. 2011:

 

Saltfjellet (Bjøllådalen) Rana / Saltdal

          Dag 2 - en hustrig dag 

 

 

En hustrig dag

  

Var oppe en snartur så tidlig som i halv femtida på morgenkvisten, og la merke til at det hadde skyet fullstendig over. Ikke nok med det - skyene hang langt ned i fjellsidene og lufta var fyllt av yr. Kaldere hadde det også blitt. Ingen grunn til å stå opp riktig så tidlig, så jeg la meg for å sove igjen. I 11-tida var jeg atter på beina, og kunne konstatere at det ikke var noen endring i værsituasjonen. Likevel fryktet jeg ikke ferden videre vestover, da jeg skulle gå langs en godt merket sti i et slakt terreng.

 

 

Etter frokost pakket jeg, og gjorde meg klar for en ny etappe. Jeg valgte å pakke soveposen inn i plastposer før jeg la den i kompresjonstrekket. Her skulle det ikke tas noen sjanser, og overraskelser i form av våt sovepose ville jeg helst ikke ha noe av! Da jeg omsider var klar, hadde skyene løftet seg litt, og det var ikke fullt så fuktig lenger. Men den kjølige værtypen hadde festet grepet, så ei tjukk ullue ble tredd godt nedover ørene.

 

 

Tok fatt på fjellsida, og kom fort på den merkede stien igjen. Skjønt, noen sti var det vel egentlig ikke. Det var altfor steinete til det. Men det var stort sett greit å navigere etter merkingen innover det etter hvert så golde landskapet. Det ble bare mer og mer gråstein, og dette skulle bli gjennomgangstonen mesteparten av denne dagen. Jeg hadde ei drøy mil å gå før jeg var framme i Bjøllådalen, så det var bare å ta ett skritt av gangen, og passe på hvor man plasserte føttene.

 

 

I ca 1180 meters høyde begynte terrenget å flate ut, men det var minst like steinete videre innover fjellet. Både været og terrenget var forferdelig grått, og også landskapet var ganske så monotont. Så en tålmodighetsprøve var det definitivt. Men på samme tid var det spennende å ta seg videre vestover, og jeg så fram til å få se utover Bjøllådalen. Lønstinden var dessverre innhyllet i skyer. Jeg passerte kommunegrensen mellom Saltdal og Rana, og like etter kom Lønsvatnet til syne.

  

 

Da Lønsvatnet var passert møtte jeg på to unge fjellvandrere, et par fra Tyskland. De påstod jeg måtte over en snøbre på veien videre, noe jeg stusset litt på. Det hele viste seg å være en forsenkning med noe skitten gammelsnø nedi. Ikke rare greiene altså. Terrenget begynte å helle litt nedover, og jeg kom

snart ned i den vide Steindalen - en dal som virkelig levde opp til navnet sitt. Jeg regnet likevel med at dette steinete landskapet ville ta slutt når jeg nærmet meg Bjøllådalen, som var målet for turen.

 

 

Ved et stidele tok jeg til venstre, og satte kursen mot sørsida av søndre Bjøllåvatnet, som jeg ikke kunne se ennå. Gikk gjennom et fascinerende moreneområde, mellom svære grushauger som innlandsisen har deponert. Bekken fra Lønstindvatnet var overraskende bred, men uproblematisk å ta seg over. Omsider befant jeg meg på kanten av Bjøllådalen, og kunne endelig speide ned mot søndre Bjøllåvatnet. Her skulle jeg ha tilhold i noen dager, og bare ta livet med ro. Herlig!

 

Bygene kom og gikk, og jeg var spent på om soveposen hadde klart å holde seg helt tørr, selv om jeg hadde vært omhyggelig da jeg pakket den ned. Jeg siktet meg ned mot ei strand på sørøstsida av vatnet, og brydde meg ikke om å krysse elva fra Raudiskardet. Det golde steinlandskapet ble nå avløst av lyng, kratt og litt myr enkelte steder. Det var et sleipt underlag å gå på i det fuktige været, så det ble en del sikksakk-gåing nedover mot vatnet. 

 

 

En rein bykset oppover de grønne morenehaugene på sørsida av vatnet, da jeg nærmet meg stranda. Det var tydelig at det hadde vært folk på dette stedet før. Det var flere bålplasser rundt omkring, noe søppel, samt tydelige spor etter ATV ("firhjuling"). Lite å gjøre med. Selve plassen var fra naturens side innbydende og fin. Jeg fant meg en egnet teltplass bak stranda, og selv om det både blåste og regnet litt, gikk det greit å slå opp teltet. Fingrene så imidlertid ut som danskepølser, men det fikk så være.

 

Da teltet var satt opp, ble jeg stående å se utover vatnet. Små bølger slo taktfast mot stranda og det massive skydekket hang godt ned i fjellsidene. Det hustrige været holdt stand - også her nede i Bjøllådalen. Likevel var det en god følelse å være framme. I de neste dagene kunne jeg bare la humla suse. Jeg krøp inn i teltet, og da sluttet det selvsagt å regne! Skiftet til tørt fra innerst til ytterst. Etter middag og kaffe ble det avslapping i soveposen, som hadde holdt seg tørr, samt noe lesing og skriving.

 

 

Utover kvelden kom mørket etter hvert sigende, og det var på tide å åpne cognacen som jeg hadde drasset med meg langt innpå fjellet. Fortatt slo bølgene mot stranda og det var en kald trekk fra nordvest. En del lemen for og sprang hist og her, og jeg så dessuten mengder av reinspor i sanda og grusen. Mot natt var det ingen særlig bedring i værsituasjonen, selv om vinden hadde roet seg noe. Jeg håpet på bedre vær for morradagen, men trodde vel egentlig ikke på noen forandring.