helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      410 Saltfjellet 5
 
Tur nr. 410 / 9. - 14. aug. 2011:
 
Saltfjellet (Bjøllådalen) Rana / Saltdal
          Dag 5 - i steinurda 
 
 
 
 
Kartlink
 
 

Utsiktsbilder
 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 5: Søndre Bjøllåvatnet - Steindalstinden - Kjemåbekken
Start:
12:20 (S. Bjøllåvatnet) / 15:00 (Lønsvatnet)
Framme: 
15:50 (Steindalstinden) / 17:05 (Stabbursdalsfjellet, topp 1341) / 21:25 (Kjemåbekken)
Startemperatur:
+ 15 * ca 
Vær:
Lettskyet / sol - delvis skyet / sol.
 
 
 
 
I steinurda
  
"Yes!" Jeg kunne knapt tro mine egne øyne da jeg stod opp. Som lyn fra klar himmel var de tunge skyene forsvunnet, og erstattet med sol og klarvær. En total forvandling av værsituasjonen, med andre ord. At det fortsatt var en kald trekk fra sør (!) gjorde meg fint lite - jeg visste hva dagen skulle utnyttes til, og at det ville bli en lang dag. Spørsmålet var om jeg skulle bestige to, tre eller fire fjelltopper. Kun én topp ble i minste laget, mente jeg.
 
I dag var den dagen jeg skulle ta fatt på tilbaketuren, men nå ble det altså noen fjelltopper å bestige underveis. Jeg kunne nesten ikke vente med å komme i gang. Frokosten, kaffen og den påfølgende pakkingen av telt og sekk gikk nok litt raskere enn normalt. Jeg var utålmodig med å komme i gang.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
En forvandling har skjedd!
 
 
 
Omsider kom meg i vei. Jeg tok meg sakte men sikkert oppover den seige lia fra Bjøllådalen. Noen fullmodne multer gikk ned på høykant, før jeg traff på den merkede stien østover. Etter hvert flatet fjellet noe ut, oppover Steindalen, og det ble hardere og finere å gå. Steindalstinden lå og lokket noen km lenger framme. Også lenger vest i Saltfjellet dukket det opp noen herlige fjell. Spesielt Stormdalsfjellet med alle sine breer var et vakkert skue.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
På vei oppover Steindalen mot Lønsvatnet. Steindalstinden midt i mot.
 
 
 
Etter hvert kom jeg til Lønsvatnet. Det var mye flottere her oppe nå enn da jeg for noen dager siden var på vei vestover, da skyene hang tungt nedover fjellsidene. Her ved Lønsvatnet var det jeg hadde planlagt å sette fra meg storsekken, og sette i gang med å bestige fjelltopper, for så å komme tilbake igjen seinere på dagen. Og slik ble det. 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Lønstinden og Lønsvatnet.
 
 
 
Etter å ha kjørt i meg en halv pakke havrekjeks, og fyllt opp 1,5-litersflaska med iskaldt Lønsvann, satte jeg av sted. Første topp ut var den nærliggende Steindalstinden (1378 moh), på nordsida av Lønsvatnet. Overhodet ikke noen spektakulær tind på noen som helst måte, men likevel et konkret mål med forhåpentligvis flott utsikt. Seindalstinden er dessuten blant Helgelands 70 høyeste fjelltopper med PF > 50 m. Fjelltoppen viste seg å være ei sammenhengende steinrøys, men det gikk da likevel greit.  
 
 
 
 
Stein er det mye av oppover Steindalstinden.
 
 
 
Det vil si - greit gikk det helt til jeg var nesten på toppen. Selve toppunktet bestod av ei svær steinblokk med bratte sider. Nå er jeg såpass ærgjerrig at jeg aller helst vil stå på toppen - ikke tre meter under den. Dermed var det å åle seg oppover steinblokka. Jeg satte meg ned med føttene dinglende på hver sin side. Som så ofte er det vanskeligere å komme seg ned enn opp, og denne steinblokka var så visst intet unntak i så måte.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
 Denne vriene steinkolossen utgjør toppen av Steindalstinden. Jeg måtte selvsagt helt til topps.
 
 
 
 
Som forventet var utsikten formidabel. Den klare og kjølige lufta medførte minimalt med dis i horisontene, og jeg så langt. Fra tindene i Lofoten og Nord-Salten (Kjerringøytinder, Heldalsisen, m.fl.) til Okstindan i sør. Muligens også Kvigtinden i Børgefjell. Det mektige Ørfjellet (Saltfjellets høyeste) kom til syne i nordøst. Der lå det nysnø godt nedover fjellsidene. Også her oppe på Steindalstinden var det antydning til nysnø, noe som sier sitt om hvordan temperaturen i høyfjellet har vært det siste døgnet.
 
Jeg traverserte Steindalstinden, gikk nedover vestflanken, før jeg satte kursen nordover. Neste (s)topp var Stabbursdalsfjellet (topp 1341), som lå ca 3 km lenger nord. Jeg kom nå inn i en ødemark uten like, og jeg fikk nesten på følelsen av å vandre rundt på en annen planet. Ingen vegetasjon - kun stein, stein og atter stein! Jeg gikk rett på Stabbursdalsfjellet, korteste vei. Heller ikke denne toppen var av det spektakulære slaget, men for en toppsamler var den like mye verdt som enhver annen topp.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
 
 En vakker dag på månen.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Nordvestover mot Beiarn. 
 
 
 
 
Stabbursdalsfjellet var veldig greit å bestige, men da jeg kom opp på toppen la jeg merke til at det gikk bratt ned på nordsida. Også herfra var det en herlig utsikt. Allerede på vei mot Stabbursdalsfjellet fikk jeg se en god del av det relativt store nordre Bjøllåvatnet. Her oppe hadde jeg utsikt bl.a. mot den flotte Skjelåtinden, tindene rundt Svartisen (i sørvest) og Blåmannsisen (i nordøst). Den største overraskelsen var imidlertid at jeg kunne se nedre del av Saltdalen, Rognan og Saltdalsfjorden.    
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Stabbursdalsfjellet var en svært enkel topp å bestige, men på nordsida var det bratt.
 
 
 
 
Jeg befant meg nå så langt nord på Helgeland som det nesten er mulig å komme, lengst nord i Rana kommune. Men jeg ble ikke lenge på Stabbursdalsfjellet, før jeg peilet meg inn på den tredje toppen som jeg ville bestige, nemlig den navnløse "topp 1388", 3 km mot sørøst. I praksis startet jeg på tilbaketuren mot Lønsvatnet nå. Dermed bar det ned i steinørkenen igjen. Det var til tider krevende å ta seg gjennom grov steinurd, km etter km, og jeg var glad jeg hadde sko med god støtte rundt anklene.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Gjennom krevende blokkhav. Jeg sikter meg inn mot nok en fjelltopp, sørøst for Stabbursdalsfjellet.
 
 
 
 
Etter å ha kjempet meg gjennom blokkhavet, besteg jeg topp 1388 fra vest / sørvest. Noe bratt, men grei også den.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Den tredje fjelltoppen for dagen er besteget. Utsikt sørover.
 
 
 
 
Jeg gikk så nedover fjellsida, langs vatn 1237, før jeg skrådde videre nedover mot Lønsvatnet. Det ble nytt inntak av havrekjeks og vatn, før jeg hev på meg storsekken, og fortsatte østover langs den T-merkede stien.
 
 
 
 Klikk på bildet for å forstørre.
 
Jeg tar meg nedover mot vatn 1237 (i forgrunnen) og videre mot Lønsvatnet (i bakgrunnen).
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Endelig er jeg nede ved storsekken igjen. Dagen er på hell, med lav sol og lange skygger.
 
 
 
 
Jeg begynte å bli sliten etter en lang dag i til dels krevende fjellterreng, men fremdeles gjenstod det drøyt fire km før jeg var nede ved Kjemåbekken, så det var bare å stålsette seg for mer stein.
 
Endelig var jeg på terskelen til den grønne dalen som Kjemåbekken renner gjennom. På vei ned i dalen ruvet Ørfjellet i ensom majestet i nord. Da jeg på min andre dag i fjellet gikk oppover her, var Ørfjellet i likhet med de andre fjelltoppene innhyllet i tunge skyer, og da var det ikke mye å se. Noe helt annet var det nå. Jeg siktet meg ned mot Kjemåbekken, men kunne ikke huske nøyaktig hvor jeg hadde satt opp teltet den første natta. Likevel havnet jeg på omtrent samme sted.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Det majestetiske Ørfjellet på over 1750 moh ser jeg over min venstre skulder, på vei ned mot Kjemåbekken.
 
 
 
 
Jeg slurvet med oppsettinga av teltet, trøtt og sliten som jeg var. Og ettersom det var nesten helt vindstille, bardunerte jeg kun på kortsidene av teltet.
 
Hverken folk eller dyr var å se i dag, annet enn en falk ved Steindalstinden. Før jeg tok kveld var jeg vitne til noen nydelige rosa skyer på himmelen, og jeg klarte heldigvis å nyte denne flotte stemningen, selv om jeg var noe medtatt etter en lang dag i steinurda.    
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Den siste kvelden i fjellet byr på et stemningsfullt lys.
 
 
 
 
Gryteretten smakte ubeskrivelig godt. Ikke akkurat vanlig at middagen blir inntatt kl 22:45, men bedre seint enn aldri! I det fjerne kunne jeg såvidt høre et tog på sin ferd oppover Lønsdalen, ei lita mil unna. Det var fantastisk å strekke seg ut i soveposen denne siste natta i Saltfjellet, god og mett og rik på opplevelser, og ganske snart innhentet søvnen meg. 
 
 
 
 
 
Middagen inntas en drøy time før midnatt.