Tur nr. 422 / 21. - 23. jul. 2012:

 

Sørvassdalen Vevelstad / Vefsn

          Dag 1 - en kronglete start

 

 

En kronglete start

  

På dagen ti år etter at ideen til helgetur.net ble unnfanget på vei ned fra en fjelltur, stod jeg på terskelen til en ny og spennende tur i den helgelandske fjellheimen. Jeg hadde satt meg fore å gå "fra Visten til Vefsn" - nærmere bestemt fra Bønå i Innervisten, over fjellet, gjennom Sørvassdalen, videre over et nytt fjellparti, ned mot Vefsna, for så å ende opp i Mosjøen, innerst i Vefsnfjorden. I Sørvassdalen skulle jeg møte Jan, hvis ikke været ble altfor ille.

 

Sjøsprøyten stod mens rutebåten tok seg elegant mellom bratte fjellsider og utstikkende berghammere på vei innover Visten. Jeg la merke til at bekkene som kom stupende ned fra snaufjellet så uhyggelig store ut, etter flere dager med regn. Værmeldinga for de neste dagene kunne fortelle om en fortsatt ustabil værsituasjon, men jeg fant ut at jeg likevel ville ta sjansen på å gå denne turen. Enn så lenge var det i hvert fall oppholdsvær. En sportsfisker dro i land en fin laks ved utløpet av Bønåga, da vi la til kai.

 

 

Utenom meg var det kun én annen passasjer som gikk i land på Bønå. Det viste seg at det var Margit Bønå, som driver Bønå Villmarkssenter i lag med mannen Odd. Selv om gården ligger helt for seg selv innerst i fjorden, er det betydelig aktivitet her i sommerhalvåret med leirskole, konferanser, guiding, i tillegg til utleie av hus, hytte, båter og kajakker, for å nevne noe. Margit anbefalte meg å gå oppover mot en åpen lavvo oppe på snaufjellet ved Krongelvatnet, noe som jeg absolutt ville vurdere.     

 

 

Jeg hadde ikke før kastet sekken på ryggen og begynt å gå oppover gårdsveien før jeg kjente regndråper. Det var vel bare å innstille seg på en fuktig værtype først som sist, tenkte jeg, og lot meg ikke affisere. Uansett var det deilig å være i gang! Jeg fikk raskt et flott skue tvers over fjorden, mot Aursletta og Strauman på sørsida, og jeg mintes turen min fra Aursletta, gjennom Laksmarkdalen til Storbørja i 2008. Den gang var det 29 grader i skyggen da jeg startet - ganske så annerledes enn nå.    

 

 

Den skogkledde Bønådalen lå nå foran meg, og det bar innover dalen langs en godt gruset traktorvei. Det begynte for alvor å regne, og hetta på jakken måtte på. I dette trøstesløse været var jeg ikke særlig lysten på å ta meg opp den bratte lia og begi meg innover snaufjellet, derfor bestemte jeg meg for å telte inne ved Bønåvatnet lenger inn i dalen denne første natta. Jeg måtte sperre øynene opp da en bekk hadde flommet opp til ei lita elv, og funnet seg løp tvers over traktorveien. Men jeg kom meg over.

 

 

Et lite skilt som viste vei mot Krongelvatnet ble passert. Da var det ingen tvil om hvor jeg skulle ta av fra traktorveien i morgen. Men i kveld nøyde jeg meg altså med å campe ved Bønåvatnet. Larmen fra Bønåga hadde jeg hørt mer eller mindre hele veien gjennom granskogen, og nå fikk jeg se elva, som rant stor og stri. Jeg fortsatte over ei bru, noe som skulle vise seg å være en feiltakelse. Traktorveien forsvant, og snart var det bare høyt vått gress å gå i.

 

 

Plutselig er det bom stopp! I et stilleflytende parti gjør elva en krok tvers over den trange dalen, og på grunn av bratte fjellsider på begge sider av dalen blir det veldig vanskelig å komme seg videre. Nå var gode råd dyre. Skulle jeg 1) gå tilbake mot brua, og ta meg innover mot Bønåvatnet på "rettsida", 2) ta meg oppover den bratte lia, og fortsette innover fjellet mot lavvoen ved Krongelvatent, eller 3) gå helt ned mot fjorden igjen og gjøre en restart i morgen tidlig?

 

Motivasjonen sank betraktelig etter denne rotete starten, og et par minutter ble jeg bare stående og se apatisk ned i Bønåga, som var altfor stor å vade. Det regnet ustanselig. Men til slutt fikk jeg gjort meg opp en mening - jeg ville satse på alternativ 2. Dermed snudde jeg på hælen, gikk tilbake mot brua og fulgte skiltet mot Krongelvatnet. Den utydelige stien var ikke enkel å følge, og snart var den borte. Det bar sakte men sikkert oppover ei svært bratt og skogkledd li, før lendet gradvis begynte å flate ut.    

 

 

Tanken på å komme seg innendørs, fyre opp i vedovnen som Margit hadde fortalt meg om, skifte til tørt og stelle i stand middag holdt motet oppe. Det hadde dessuten sluttet å regne for ei stund, og nå var jeg snart over skoggrensen. Det ble lettere å gå, og med ett fikk jeg se det idylliske Bønåvatnet nede i dalen under meg. Men jeg holdt litt feil retning. Jeg befant meg for langt ut på kanten mot Bønådalen, og ble nødt til å justere kursen noe.  

 

 

Plutselig får jeg øye på en varde litt høyere oppe i fjellsida, og jeg tar meg straka vegen opp dit. Ingen tvil om at dette var den merkede ruta mot Krongelvatnet. De røde T-ene var ikke til å misforstå. Etter å ha gått gjennom et noe knausete område, videt terrenget seg ut, og videre ble det grei skuring. At det var en god stund siden jeg hadde fått i meg mat begynte jeg nå å merke - jeg var i ferd med å "gå tom". Men jeg fikk bare holde ut den siste biten.

 

Idet jeg bikket over en liten fjellkam dukket endelig Krongelvatnet opp nedenfor. Jeg var litt overrasket over hvor høyt oppe i fjellsida den merkede ruta gikk, men nå var det heldigvis bare en slak bakke nedover mot vatnet igjen. At regnet var tilbake gjorde meg lite. Lavvoen var godt synlig ute på et nes, og nå gledet jeg meg bare til å komme fram.

 

 

Ganske så søkkvåt kom jeg ned til vatnet. Oppdaget at det stod ei mosekledd køte litt bortenfor lavvoen, og jeg måtte selvsagt ta en titt i begge husværene. Køta var en del mindre enn lavvoen, men så ellers helt kurant ut. Fordelen med køta var at det nok gikk fortere å få den varm. Likevel fant jeg meg mer til rette i lavvoen ute på neset, så jeg bestemte meg for å slå meg til ro i denne. I tillegg til lavvoen og køta stod det et utedo her ved Krongelvatnet. Perfekt!

 

 

Det var en enkel sak å tenne opp i ovnen, da det lå et lite lager med knusktørre vedskier inne ved veggen. Etter å ha foretatt et høyst nødvendig klesskifte, fra innerst til ytterst, kokte jeg opp vann på primusen, og snart ble det middag. Foruten ovnen bestod "møblementet" i lavvoen av et bord med dertilhørende stol, samt tre feltsenger.

 

I tillegg til de klærne jeg hadde gått i, var en del av innholdet i sekken desverre blitt vått, deriblant en ullgenser og en fleecejakke. De våte klærne ble hengt opp i nærheten av ovnen. Også kameraet hadde fått fukt på seg, og det nyinnkjøpte kartet Eiterådalen var fullstendig gjennomtrukket av vann, så dette ble lagt til tørk på bordet. Heldigvis hadde undertøyet og sokkene, som lå i en egen pose, klart å holde seg tørt.

 

 

Varmen fra vedovnen begynte etter hvert å spre seg utover i rommet, og det var i grunnen bare koselig å høre regnbygene på utsida. Klokka nærmet seg vel midnatt da jeg omsider kunne sette meg ned med kaffekoppen i lyset av et stearinlys, og ta en titt i hytteboka. Her var det mange interessante fortellinger, forfattet av fjellfolk.  

 

En gjeng hadde brukt lavvoen ved Krongelvatnet som base for dagsturer til bl.a. Finnknevatnet og Blankvatnet i Sæterdalen. La også merke til at Odd Bønå hadde vært her den 14. juni i år, og da lå det fortsatt is på vatnet. Han skrev at han aldri tidligere hadde sett vatnet islagt såpass langt ut på sommeren! Det sier vel sitt om hvordan forholdene har vært i år.

 

 

Etter at hytteboka var skummet gjennom og kaffen konsumert, satte jeg meg ned ved bordet og gjorde mine egne notater (grunnlaget for denne turrapporten). Da dette var gjort hadde det blitt såpass seint at det bare var å gå til ro for kvelden. Jeg matet ovnen med et par vedkubber, før jeg krøp ned i soveposen. Ei god stund lå jeg bare og hørte på den velkjente "duringen" fra vedovnen som er så beroligende, og var glad for at jeg hadde orket å ta meg opp hit på snaufjellet, tross regnvær.