Tur nr. 422 / 21. - 23. jul. 2012:

 

Sørvassdalen Vevelstad / Vefsn

          Dag 2 - villmarken kaller! 

 

 

Villmarken kaller!

 

Selv om feltsenga var god å ligge i, fikk jeg ikke blund på øynene før ut på morrakvisten. Dermed ble det seint før jeg kom meg i gang. Etter å ha spist frokost, drukket kaffe, hentet ved på utedoet, reingjort ovnen, feid gulvet og skrevet i hytteboka, lukket jeg døra og la i vei langs sørsida av Krongelvatnet. Været var omtrent det samme som i går kveld - grått! Fint vandrevær med andre ord.

 

Det å våkne opp i fjellheimen og ta fatt på en ny dagsmarsj er noe av det triveligste jeg vet om. For meg er nok dette den ultimate frihetsfølelsen - en slags barnslig glede av utforskertrang, eventyrlyst, tilstedeværelse, spenning og sterke naturinntrykk.

 

Et lite skilt informerte meg om at jeg trådte inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark. Nå bar det virkelig inn i villmarka. Området mellom Bønådalen og Sørvassdalen består av øde fjell, og er svært lite besøkt av mennesker - selv midt på sommeren.   

 

 

Etter at Krongelvatnet var et tilbakelagt stadium, dreide jeg gradvis nordøstover i retning vatnet Burriejaevrie. Terrenget oppover den slake fjellsida var svært fint å ta seg fram i - nakent fjell med litt gress og mose innimellom. Og nå var været virkelig i ferd med å letne. En god del blå himmel var å se, og jammen tittet ikke sola fram en stakket stund.

 

 

Burriejaevrie kom bardus på. Jeg så ikke vatnet før jeg var oppe på en liten forhøyning få meter fra vannkanten. Vatnet er relativt stort, men har ifølge kartet ikke noe norsk navn. Dette bare understreker hvor utilgjengelig området er. Men at det har ferdes folk her gjennom uminnelige tider kan det likevel ikke herske tvil om. I nord / nordvest tronet Finnknean, selv om toppene stakk opp i skyene. Også Snøfjelltinden, Vistkjerringa og Høyholmstindan var godt synlige herfra.  

 

 

Det tyknet til igjen, og de blå flekkene på himmelen forsvant helt og holdent da jeg la i vei videre vestover. Snart stod jeg på kanten mot "forlengelsen" av Sørvassdalen, og Innertjønnan lå på rad og rekke foran meg. Ei av disse tjønnene har fått tilnavnet "ammunisjonstjønna", da det heter seg at det ble lagret ammunisjon der, i forbindelse med den illegale våpentransporten som foregikk i disse fjellene fra kyst til innland under andre verdenskrig (kilde: Marius Nergård Pettersen: Lomsdal-Visten).

 

 

Selv om jeg nå var på vei ned i dalen, var det langt igjen til Sørvatnan, der jeg forhåpentligvis skulle treffe Jan i kveld. Faktisk hadde jeg over halve dagsetappen igjen. Langt der nede slynget Sørvasselva seg gjennom dalen. Den så stor ut her oppe fra, men i grunnen ikke så stri. Jeg håpet at jeg hadde rett i det siste, da jeg var nødt til komme meg over elva på et eller annet sted. 

 

 

En og annen gammel varde ble passert, før jeg omsider stod ved bredden av Sørvasselva. Jeg befant meg litt nedenfor utløpet av den nederste av Innertjønnen, der elva rant bred og grunn. Forseringen gikk over all forventning. Det bar så oppover en fjellrygg og ned igjen på den andre sida, før jeg fortsatte ferden nedover Sørvassdalen. Nå ble det mer myr, i tillegg til tuer i hopetall. Etter hvert dukket de første trærne opp, før skogen tok over.

 

 

Jeg begynte å merke slitet av å gå på mykt underlag, men nå nærmet jeg meg heldigvis Sørvatnan. Det store spørsmålet var om Jan var kommet. En stri bekk måtte krysses, og jeg labbet rett ut i den. Våt på beina var jeg fra før av. Endelig var jeg ved Sørvatnan - nærmere bestemt i sørenden av det øverste vatnet. På kartet er denne plassen benevnt som Sørvassenden. Men jeg kunne ikke få øye på hverken Jan eller teltet hans. Klokka var nærmere ni på kvelden, så han burde vel ikke være så langt unna.

 

Det gikk greit å finne teltplass, selv om den ikke var av beste merke. Da teltet var satt opp, var det å skifte om til tørre klær - før en etterlengtet middag ble inntatt i ro og mak. Det begynte å bli skumt, og jeg holdt på å miste troen på at Jan i det hele tatt ville komme. Jeg var ikke helt uforberedt på dette, da værmeldingene ikke var spesielt gode. Uansett var det godt å være framme her i Sørvassdalen. Det var lite dyr og fugler å se på turen over fjellet - kun to ryper ble observert.   

 

 

Utover kvelden ble det yr og litt duskregn, men innimellom var det perioder med opphold. Etter litt avslapping i teltet gikk jeg ut i tussmørket. Klokka nærmet seg tolv. Jeg stod ei god stund å bare speidet utover vannflata. I bakgrunnen kunne jeg høre det trauste suset fra elva, og av og til gikk det et vindsus gjennom furukronene. Det var i det hele tatt et sus av villmark her i den vidstrakte Sørvassdalen. Ekte villmark er det vel strengt tatt ikke, men følelsen av villmark var i høyeste grad til stede denne kvelden. 

 

 

Om det var noen få mygg da jeg holdt på å sette opp teltet, så var alt av mygg borte nå på natta. I morgen ventet turens lengste etappe, da jeg skulle gå over et nytt fjellparti og hele veien nedover til Mosjøen. Problemet var imidlertid at jeg manglet kart for området. Pga en tåpelig forglemmelse lå Mosjøen-kartet igjen hjemme. Jeg hadde aldri vært i området før, men visste at det skulle gå en merket sti fra Sørvassdalen og over fjellet, så jeg satset på at det ville gå bra. Men nå ventet soveposen.