helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      422 Soervassdalen 3
 
Tur nr. 422 / 21. - 23. jul. 2012:
 
Sørvassdalen Vevelstad / Vefsn
          Dag 3 - langs sti og varde 
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 3: Sørvassdalen (Sørvassenden) - Mosjøen
Start:
14:40
Framme:
20:45 (Tverråga) / 22:30 (Mosjøen)
Vær:
Overskyet. Yr, regn og regnbyger. Til dels sterk vind på snaufjellet.
 
 
 
 
Langs sti og varde
  
Etter gårsdagens marsj over fjellet var det godt å få hvilt ut. Å prøve å rekke Tosenekspressen fra Mosjøen, som opprinnelig tenkt, var bare å glemme. Da jeg omsider stakk hodet ut av teltåpninga fikk jeg meg litt av et sjokk. Grauttjukk og blygrå regnskodde hang tungt nedover fjellsidene! At været hadde forverret seg så mye hadde jeg ikke forestillt meg, men jeg var nødt til å komme meg over fjellet i dag. Jeg fant ut at jeg ville avvente situasjonen.
 
Laget meg frokost av noe havregrynblanding. Det ble såpass lite at jeg måtte ha meg en porsjon til - dvs. resten. Nå var jeg fri for mat! En ting var å bli værfast med et solid matlager i sekken. Noe helt annet var det å være 'stuck' med kun en pakke rosiner igjen i beholdningen. Hadde jeg enda tatt fiskestanga med meg, som tenkt, men den ble valgt bort. Og hverken gps eller kart over "tåkeheimen" hadde jeg tilgjengelig. Kjente at jeg ble litt småstressa av denne temmelig delikate situasjonen.
 
 
 
 
Jeg avventer situasjonen. 
 
 
 
La meg i soveposen igjen, leste og og drakk kaffe, og prøvde å fatte en best mulig beslutning for hva jeg skulle gjøre videre. Jeg vurderte flere alternativer. Å ringe etter assistanse var uaktuelt, da det ikke var dekning i området. Uansett satt det langt inne å tilkalle hjelp. Et alternativ var å følge Sørvassdalen nedover mot Lavasshytta, og ta meg inn på denne i håp om å finne mat. Men dette var kun aktuelt hvis været forverret seg ytterligere. Dessuten var det jo slettes ikke sikkert at det fantes mat på hytta. 
 
Mer aktuelt var det å følge et bekkefar oppover et navnløst skard, gå over et smalt fjellparti, for så å ta meg ned i Steinliskardet på den andre sida og følge Tverrelva ned mot Eiterådalen, der jeg ville komme på bilvei. Det ville bli mye opp og ned i et kupert fjell- og åslandskap, men jeg kunne følge bekker og elver stort sett fra begynnelse til slutt. Og - ikke minst - jeg hadde kart over den aktuelle traseen. Skulle jeg derimot gå Fjellskardet ville det falle utenom Eiterådal-kartet.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
I løpet av formiddagen skjer det en markant forbedring av værsituasjonen.
 
 
 
I to-tida hadde jeg drøyd det så lenge at det var på tide å ta en beslutning. Da jeg på nytt gikk ut av teltet hadde det imidlertid skjedd en markant forbedring av værsituasjonen. Regnskodda som hadde hengt tungt nedover fjellsidene var i bunn og grunn borte, og skydekket hadde løftet seg såpass at jeg kunne se konturene av Hundålvassfjellet. Jeg bestemte meg der og da for å ta sjansen på å gå Fjellskardet - selv om jeg manglet kart for området. En drøy halvtime seinere var jeg i gang.
 
Jeg la i vei langs østsida av Øvervatnet. Etter å ha passert ei lita hytte ble det en smal sti å følge. Nok ei hytte av den eldre typen ble passert, og stien ble tydeligere. Snart kom jeg til Nervatnet. Sørvatnan er den felles betegnelsen på disse to vatna som har gitt navn til hele dalføret, men for å skille dem fra hverandre er det vanlig å referere til Øvervatnet og Nervatnet. Litt rart var det å tenke på at faren min, i sin ungdom, bodde en hel sommer i Sørvassdalen, da han var med og bygget trig. punkt rundt omkring.
 
 
 
 
Ved Nervatnet.
 
 
 
Nå var jeg spent på hvordan Gårdselva så ut. Elva, som kommer ned fra fjellet i øst, har et betydelig nedslagsfelt, og etter alt regnet tippet jeg at det ble en stri tørn å komme seg over. Men over måtte jeg! Mine bange anelser ble bekreftet da jeg nærmet meg. Den tunge larmen fra elva hørtes godt gjennom skogen, og straks etter øynet jeg de hvite bølgetoppene fra den frådende elva mellom trestammene. Skrekk og gru! Elva var styggelig stor og stri. Her måtte jeg virkelig manne meg opp.
 
Med spente muskler i føtter, rygg og mage trampet jeg ut i elva. Jeg fikk kjempet meg helskinnet over til den andre sida, men ble våt til godt over knærne. Fornøyd med å ha overvunnet denne utfordringen begynte jeg å følge en sti. Nå hadde jeg ikke kart lenger, men visste at det var 10 km over fjellet til gården Tverråga. Brått bykser en velvoksen elgokse fram fra bjørkeskogen kun 30 - 40 meter unna, før den forsvinner i skjul igjen. Enn så lenge gikk det greit å følge stien, og snart var jeg høyt over dalen.    
 
 
 
 
På vei opp fra Sørvassdalen kommer regnskodda sigende igjen.
 
 
 
Terrenget åpnet seg, og snart var jeg over skoggrensen. Samtidig begynte regnskodda, som kom sivende inn fra sørvest, å gjøre seg gjeldende igjen. Satte meg ned og gjorde kål på det siste jeg hadde av mat - pakningen med rosiner. Lenger opp i fjellsida kom et par flotte fosser til syne, men heldigvis hadde jeg ingen flere store elver å forsere. Sørvatna forsvant lenger og lenger bak meg, og til slutt var de borte.   
 
 
 
 
De fleste bekker og elver har svulmet opp.
 
 
 
 
 
 Naturen er vakker, selv i dette gråværet.
 
 
 
 
Med ett fikk jeg se en varde. Jeg nærmest jublet over dette synet. Hvis det var så at stien over fjellet var vardet, så burde jo ferden gå greit. Det var i hvert fall ingen tvil lenger om at jeg var på riktig vei. Likevel var det med en viss spenning, da jeg noe høyere opp i fjellet gikk inn i tåka - fortsatt uten kart og kompass. En kunne jo aldri vite om disse gamle vardene var til å stole på. Nå fikk jeg se hva de dugde til. Omtrent samtidig med at jeg forsvant inn i skodda gikk jeg ut av nasjonalparken.
 
 
 
 
 
 
 Det viser seg at veien videre er vardet. 
 
 
 
 
 
 
Nå bærer det inn i skodda. 
 
 
 
 
Heldigvis letnet det i korte blaff, slik at jeg fikk et visst inntrykk av konturene i landskapet foran meg, og snart innså jeg at jeg sannsynligvis var over det høyeste punktet. Det brede og flere kilometer lange Fjellskardet lå nå foran mine føtter. I dette været minnet skardet mer om en åpen og snau vidde.
 
Ganske raskt kom jeg under tåkehavet, og sikten var tilbake, noe som var en lettelse. Men samtidig økte vinden på. Jeg befant meg fortsatt langt inne på snaufjellet, og her i dette vide og åpne skardet fikk vinden fritt spillerom. Den tok godt tak i både kropp og sekk, uten at det var noe dramatisk over det. Uansett var jeg "beyond the point of no return". Den største utfordringen nå var bare å holde ut den lange ferden videre mot Mosjøen. Det kritiske området var et tilbakelagt stadium.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Fjellskardet stright ahead.
 
 
 
 
Etter hvert spaknet vinden, men lufta var likevel fyllt av yr og duskregn bortover slettene. Jeg kom bort fra stien, men det gjorde ingenting da det bare var å sikte seg inn på en av vardene lenger framme. I det hele tatt var vardingen over fjellet av god kvalitet, og jeg hadde aldri problemer med å se fra den ene varden til den andre - med unntak av et lite område i Fjellskardet med en del busker og kratt. Passerte ei olivengrønn hytte, før jeg på ny måtte vade ei elv. Men denne gangen var det 'piece of cake'.
 
Da Fjellskardet var i ferd med å bli tilbakelagt og jeg så ned mot granskog, kom jeg på nytt bort fra stien. Jeg befant meg plutselig på en morenehaug uten antydning til sti eller varder. Dermed snudde jeg på hælen. Stien stakk seg ned ei lita kløft, og slynget seg videre ned gjennom skogen. Den var til dels svært gjørmete. Ikke til å undres over, etter den fuktigste juli måned på mange år. Lia var drøyere enn det jeg hadde innbilt meg, men omsider fikk jeg øye på gårdsbygningene på Tverråga.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Etter å ha gått langt, og lengre enn langt, dukker Tverrågården opp som et Soria Moria i granskogen.
 
 
 
 
 
 
Trasking gjennom skog.
 
 
 
 
Stien munnet ut i en kjerrevei, og på ei god bru ble Tverråga krysset. Med unntak av elgoksen ved Gårdselva var det sparsomt med dyreliv å se også i dag. Som i går så jeg kun to ryper på denne lange etappen. Fra Tverrågården og ned til Vestersidveien fulgte jeg en god grusvei - hele tida langs den eitrende Tverråga.
 
Endelig var jeg nede ved Vefsna, og på asfaltert vei. Her kunne jeg godt ha gitt meg, men i og med at konseptet var å gå "fra fjord til fjord - fra Visten til Vefsn", så ville jeg fullføre med stil. Jeg parkerte storsekken i veigrøfta, og gjøv løs på de siste åtte km ned til Vefsnfjorden. Det gikk greit. Jeg slo bare på autopiloten, og dermed gikk føttene av seg selv. Bebyggelsen i Mosjøen kom til syne, og da jeg nærmet meg bydelen Øya ringte jeg etter skyss. Nå begynte det for alvor å regne, og det ble hustrig.  
 
 
 
 
 
Vefsna.
 
 
 
 
Vefsna, som var diger etter alt regnværet, ble passert - og vips så var jeg i Mosjøen sentrum. Gjennom byen fulgte jeg Sjøgata. Mosjøens paradegate er ei sann perle, og består bl.a. av om lag hundre pittoreske trehus fra 1800-tallet - alle som ett vernet av Riksantikvaren. Samtlige hus var planlagt revet for å lage p-plasser, i følge reguleringsplanen som Vefsn kommune fremmet i 1970 (kilde: Wikipedia). Det ble det heldigvis ingenting av, og Sjøgata er i dag byens største turistattraksjon.
 
 
 
 
 
Jeg nærmer meg sjøen.
 
 
 
 
Det begynte å bli ganske skumt når jeg nå nærmet meg målet for turen, og regnet høljet ned som aldri før. Gikk forbi Sjøsiden Senter, og helt ned på øra der byelva Skjervo renner ut, og kunne til slutt speide utover Vefsnfjorden i tussmørket. Målet var nådd! Ferden fra Visten til Vefsn over fjell og daler, og gjennom villmarkspregede landskaper, var kommet til ende. En stor opplevelse hadde det vært, tross et variabelt vær. 
 
 
 
 
 
Der Skjerva og Vefsna munner ut i fjorden ender jeg turen.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Vefsnfjorden.