Tur nr. 445 / 9. - 14. aug. 2013:

 

Børgefjellet (Nordre Biseggvatnet) Grane

          Dag 1 - æres den som æres bør

 

 

Æres den som æres bør

 

Den 9. august 2013 ville Børgefjell nasjonalpark runde 50 år, noe som selvsagt måtte markeres i en eller annen form. Min måte å feire jubilanten på, var rett og slett å ta meg en rundtur i parkens vestlige deler, med start på selveste 50-årsdagen. Som vanlig er, ble ideen til årets Børgefjelltur unnfanget under forrige tur i Børgefjellet, og jeg ble da enig med meg selv om at nordre Biseggvatnet kunne være et aktuelt sted å etablere seg, der det ligger omkranset av mektige fjell.

 

Etter en relativt kort kjøretur til Tomasvatnet, gjorde jeg meg klar til å ta fatt på turens første etappe innover Sløkskardet mot Kuvatnet. Mens jeg satt med bildøra åpen og så over kart, kom plutselig en tysk småbarnsfar gående. Vedkommende var fra München, og ville gjerne ha info om småturer i området, før familien skulle videre til "Lofoten Islands". Da den hyggelige tyskeren fikk høre at jeg hadde tenkt å vandre alene i dagesvis innover fjellene med en 27 kg tung sekk, vakte det bestyrtelse.

 

 

Turen begynte pent og pyntlig langs en skogsbilvei nordover Sæterdalen, før det bar på skrå oppover ei seig li. Denne lia sugde krefter, da underlaget for det meste var av den myke sorten. I tillegg var det mer enn nok av busker og kratt oppover, noe som ikke var utpreget motiverende. En overfylt sekk gjorde heller ikke saken bedre. Men slitet var fort glemt da jeg fikk fast grunn under føttene, og utsikten begynte å gjøre seg gjeldende.  

 

 

Innover Sløkskardet hadde jeg kun gått på ski tidligere, men også nå på sommerstid var det greit å ta seg fram. Under en pause ved den vestligste av de to Sløkskardtjønnene blir jeg var et turfølge på sørsida av tjønna. Ikke veldig oppsiktsvekkende i og for seg, hadde det ikke vært for at de kommer ridende til hest. Så vidt jeg registrerer er det et følge på fire personer og to hester som er på vei innover fjellene, akkurat som meg. Jeg lar de få et godt forsprang, før jeg reiser meg og går videre. 

 

 

Snart var jeg ved utgangen av Sløkskardet, og Kuvatnet kom til syne foran meg. Området rundt vatnet virket innbydende, og jeg så meg ut et lite nes i det nordøstlige hjørnet av vatnet, der jeg ville satse på å slå meg til ro for kvelden. Var litt spent på om jeg ville få selskap av hestefølget ved Kuvatnet, men det viste seg at de fortsatte videre i retning Rørskardet. Dermed fikk jeg forhåpentligvis ha hele herligheten for meg selv, noe jeg ikke hadde det minste imot.  

 

 

Fulgte nordsida av vatnet til bestemmelsesstedet ved utløpet av en liten bekk. Etter å ha saumfart nærområdet for å "optimalisere beslutningsgrunnlaget" for valg av teltplass, ble huset satt opp, før jeg gikk igang med å lage middag med påfølgende kaffe. Jeg befant meg nå såvidt innenfor de gamle grensene av nasjonalparken, før utvidelsen i 2003. Det var allerede kveld, så det gjaldt bare å finne roen og lade opp til morgendagens lange etappe.

 

 

Utpå seinkvelden, da mørket begynte å senke seg, var det på tide å ta seg en skarp en. Jeg utbrakte et stille "skål" for jubilanten, som jeg har hatt så stor glede av å bli kjent med, helt siden jeg som skoleelev ble med gjengen i friluftsliv valgfag ved Grane- barne og ungdomsskole til Jengelen på seinvinteren 1988. Den gang var 50-årsjubilanten bare halvparten så gammel! På turen til Kuvatnet så jeg kun en eneste rype, men nå på seinkvelden kunne rypa høres både hist og her.