helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      456 Fugloeya 2
 
Tur nr. 456 / 4. - 6. jul. 2014:
 
Fugløya Gildeskål
          Dag 2 - en smak av fugl
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 2:
Temperatur:
+ 22 *  
Vær:
Sol fra klar himmel.
 
 
 
 
En smak av fugl 
 
I forkant av turen hadde Helle mistet telefonen sin, og da den ikke var å finne noen steder, var den å anse som tapt. Stor var derfor overraskelsen da jeg skulle gå i gang med frokosten og finner telefonen hennes nederst i posen med ferdig oppskårne brødskiver! En god latter fikk jeg meg også. Da Helle litt etter kommer ruslende ned på svaberget for å spise frokost overrasker jeg henne med funnet, noe som naturligvis vekker begeistring. Trolig hadde hun mistet telefonen i brødposen allerede i butikken.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Vi våkner opp til en aldeles nydelig dag - sol og varme. 
 
 
 
For en strålende dag dette var! Helt i tråd med værprognosene altså. Opprinnelig hadde jeg tenkt meg til topps på den 765 m høye Hagtinden i dag - Fugløyas høyeste fjell, som i likhet med de øvrige fjellene på øya er godt synlig fra Bodø. Hagtinden er omtalt i rosende vendinger i boka Norges beste toppturer av Lund, Innerdal og Lauritzen. Men da jeg før avreise innså at verneforskriftene i Fugløya naturreservat ikke tillater ferdsel i tidsrommet 15. april - 31. juli, ble dette med ett uaktuelt.
 
Like greit egentlig. Det var i varmeste laget for å slite seg oppover den bratte fjellsida. Når det er sagt kunne det vært interessant å prøve å oppspore i hvert fall ett av flyvrakene som ligger oppe i fjellsida. Sitat fra nevnte bok:
"Dessuten har øya minner etter et par tragiske flyhavarier. Det ene skjedde under krigen da en tysk Junker 52 med 12-13 mann om bord fløy rett i fjellveggen og alle omkom. Det andre skjedde i 1968, da et fly fra Luftfartsdirektoratet med to mann om bord smalt inn i Fugløya. Det er fremdeles mulig å se rester etter begge havariene for dem som leter litt."
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Bølgene ruller taktfast inn mot stranda. Sørvestover mot Skjeggen og Kunna.
 
 
 
Før vi hadde rukket å bli ferdig med morrakaffen (som riktignok ble inntatt langt på dag), gjorde en fritidsbåt strandhogg. Det var en lystig gjeng som straks gikk i gang med å spille frisbee på stranda. Vi kom i prat med en av dem, en trivelig trønder, som kunne informere oss om en kafe på øya som solgte nystekte vafler og som var åpen fram til kl. 14:00. Dette hørtes forlokkende ut, og vi utelukket ikke at vi ville ta oss en tur i løpet av morradagen. I dag var vi mest gira på å ta storstranda nærmere i øyesyn.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Fra "frokostbordet" ser vi at Nordlandsekspressen er i ferd med å ta igjen Hurtigruten.
 
 
 
 
 
Jordbærpiken.
 
 
 
 
 
En staut kar.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
 På vei mot storstranda passeres ei mindre sandstrand.
 
 
 
 
Uten oppakning la vi i vei fra vår hjemlige strand langs stier og veistubber mot den vakre bebyggelsen på øya. Som nevnt er husene på Sørfugløy holdt godt i hevd, og det var trivelig å rusle langs de gamle nordlandshusene som til dels stod tett i tett langs ei "gate". Rart å tenke på at Fugløya hadde rundt 200 innbyggere ved slutten av andre verdenskrig, og så seint som i 1960 bodde det fortsatt 124 mennesker på øya (kilde: Wikipedia).
 
 
 
 
 
 
 Hus med sjel.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Gatelangs på Fugløya. 
 
 
 
 
Plutselig hører vi at Helle blir ropt på, før vi i neste sekund ser ei dame stå og vinke ved et hus litt lenger ned. Det er besteforeldrene til Marius som har fått nyss om at vi befinner oss på Fugløya, og når de så ser oss blir vi invitert på kaffe i hagen ved huset de eier på øya. Dette sier vi jo selvsagt ikke nei takk til. Vi setter oss ned i lag med andre feriegjester som har kommet helt fra Østlandet og får servert noen velsmakende ostesmørbrød. Det var en perle av en plass med stor plen og utsikt mot åpent hav.  
 
 
 
 
 
På kaffebesøk.
 
 
 
 
Lundefuglen er opphavet til navnet på øya, en art det hekker flerfoldige tusen av i fuglefjellet. Dette er da også bakgrunnen for de strenge vernebestemmelsene og ferdselsforbudet fram til august. De siste årene har imidlertid antallet lundefugl gått kraftig tilbake, i likhet med flere andre fuglefjell, noe man antar har sammenheng med matmangel i havet, der lundefuglen oppholder seg størstedelen av året. At det er en staselig fugl som gir Fugløya en helt særegen identitet, hersker det i hvert fall ingen tvil om.
 
Karakteristisk for Fugløya er også de voldsomme flogene som stuper blindt ned mot havflata. Øya er da også populær i klatremiljøet, og å se klatrere høyt oppe i fjellveggene er visstnok ikke uvanlig. Hver august arrangeres det en nasjonal klatrefestival på øya, som innbefatter alt fra buldring, altså klatring uten tau på store steiner, til klatring i de loddrette fjellveggene. Vertskapet kan også berette om at de satt og så på deltakerne i det populære tv-programmet 71° nord, da disse rappellerte ned fjellveggen.    
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Den mektige vestveggen av Hagtinden ruver godt.
 
 
 
 
Helle og jeg takket for oss etter å ha fått fylt opp vannflaskene våre, og begav oss så videre. Planen var å ta oss utpå søre Brømneset, helt vest på øya, der vi ville fått fri sikt nordover, bl.a. mot Lofotveggen. Stien var da også grei å følge et godt stykke, men da framkommeligheten ble markant forverret ble vi enig om å snu. På tilbaketuren fulgte vi den kilometerlange stranda med kritthvit sand. Helle vasset deler av strekninga og etter hvert badet hun også, mens jeg holdt meg på stranda. 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Øyas største og flotteste sandstrand ligger foran våre føtter.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
På stranda.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Et tilbakeblikk mot Fugløyvika.
 
 
 
 
Vel tilbake ved teltet hadde det rukket å bli godt utpå ettermiddagen, og båtfolket var dratt. Vi var begge sultne på en skikkelig middag, så det var bare å hive seg rundt. Dagens meny bestod av "klassikeren" Baligryte med kylling - en rett som det smakte fugl av, bokstavelig talt.
 
 
 
 
 
En smak av fugl.
 
 
 
 
Mens jeg lå og slappet av i teltet for å få en pause fra sola, hadde Helle funnet en naturlig dusj bare noen få titalls meter bortenfor teltplassen. Seinere fikk også jeg tatt denne naturlige installasjonen nærmere i øyesyn. Sola gikk til slutt bak fjellet, men det var fortsatt varmt. Oppsiktsvekkende varmt. I Bodø fikk vi bekreftet at det var 28 grader etter litt telefoni, og her ute var nok temperaturen ikke særlig lavere, selv nå som det nærmet seg natt.  
 
 
 
 
 
Bedre enn syden.
 
 
 
 
Rødvinen kom fram, og med hvert vårt turvinglass ruslet vi ned på stranda og videre bortetter svabergene. Mygg var det ikke i denne varmen. Lufta var rein og fin. Kun en varm bris kunne fornemmes mot bar hud av og til. Skikkelig sydentilstander på ei øy nord for polarsirkelen altså.
 
Brått får jeg øye på en oter som piler bortetter steinene i vannkanten, og rett etterpå noe jeg synes minner om en hvalross, men som må ha vært ei steinkobbe. Stor var den i hvert fall. Til stadighet ser vi hodet av denne skapningen komme opp av vannflata, men aldri på samme sted, og det er i grunnen litt artig å følge med på steinkobbens bevegelser i den lyse sommernatta. God og brisen går vi oppover mot teltet igjen, og etter å ha gjort de sedvanlige turnotatene innhenter søvnen oss.