helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      464 Taasundet
 
Tur nr. 464 / 20. sep. 2014:
 
Tåsundet Vestvågøy
          - på yttersida
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
  
 
 
nn 
 
Start:
11:55
Tilbake:
13:35
Starttemperatur:
+ 10 * ca.
Vær:
Overskyet. Yr. Litt vind.
 
 
 
 
På yttersida
  
Jeg hadde lyst å få meg en tur på "yttersida" i løpet av familiesammenkomsten i Lofoten, og lørdag var eneste mulighet for tur. Været var passe friskt da onkelen min og jeg satte oss i bilen og kjørte mot Haukland, der vi skulle starte turen. Planen var ganske enkelt å følge den gamle grusveien rundt fjellet Veggen - et bratt og iøynefallende fjell som stikker ut i havet lengst vest på Vestvågøya. At dette kunne være en fin tur, hadde jeg blitt klar over etter å ha tatt en titt på nettsida turmann.com.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Tåa, Tåsundet og Veggen sett fra Viksanden.
 
 
 
Etter en rask stopp ved den innbydende Viksanden, parkerte vi ved nok ei nydelig sandstrand like bortenfor, nemlig Hauklandsanden. Yttersida av Lofoten kryr av hvite sandstrender, og alle er de innrammet av bratte og ville fjell. Vi hadde allerede bestemt oss for å gå gjennom den 900 m lange Uttakleivtunellen i stedet for å følge den kronglete kjerreveien over fjellet mot Uttakleiv. Sikkert en fin tur en godværsdag, men i dette ruskete høstværet fant vi det mest fornuftig å holde oss i lavlandet.
  
 
 
 
Turen begynner med å ta seg gjennom en 900 meter lang tunell.
 
 
 
Dermed la vi i vei gjennom tunellen, som var godt opplyst og veldig grei å gå, selv om temperaturen var merkbart lavere inne i fjellet enn utenfor. Tunellen stod ferdig i 1998, og var en revolusjon for befolkningen på Uttakleiv, som inntil da var henvist til den rasutsatte veien rundt Veggen.
 
 
 
 
Inne i fjellet er det kjølig.
 
 
 
 
 
Det er lys i enden av tunellen.
 
 
 
Ute av tunellen hadde vi kun møtt en eneste bil, og de grønne og flate jordene på Uttakleiv lyste imot oss. Den asfalterte veien ble fulgt et stykke, før vi tok fatt på en grusvei som gikk i retning Veggen. Været ble snart mer ufyselig med vind og piskende yr, men samtidig var det herlig å oppleve yttersida på en dag som denne. Vi nærmet oss den mektige Veggen med stormskritt, og jeg gledet meg til å ta fatt på "gammelveien", som snor seg rundt fjellet så langt ut i havgapet som det er mulig å komme.   
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Uttakleiv.
 
 
 
 
Været er noe ruskete.
 
 
 
 
Veihistorien til Uttakleivfolket er et interessant kapittel. Helt siden de første menneskene bosatte seg her mot slutten av folkevandringstida har det nok vært landverts samferdsel mellom bygdene, i tillegg til den ferdselen som foregikk med båt. For Uttakleivs vedkommende utviklet stien over fjellet seg etter hvert til en tydelig ridevei, men på midten av 1800-tallet oppstod behovet for å oppgradere rideveien til kjerrevei - et arbeid som tok til i år 1900.
 
Da veien, som ble bygd av folk fra Uttakleiv, stod ferdig noen år seinere, var veibredden 2,5 m og den totale lengden var seks km (selv om det i luftlinje kun er to km mellom Haukland og Uttakleiv). I 1934 begynte imidlertid arbeidet med en helt ny vei langs yttersida av Veggen. Også denne veien ble bygd på dugnad. Arbeidet viste seg vanskelig i de bratteste partiene, men i 1947 stod den vel fem km lange veien rundt Veggen ferdig, og var i bruk helt til tunellen ble åpnet (kilde: infotavla på stedet).
 
 
 
 
 
Kunnskap og kjennskap til historien gjør enhver tur mer interessant, synes jeg.
 
 
 
 
Tungsjøen på yttersida av Lofotveggen buldret og bråket i sitt møte med rullesteinene nedenfor veien, selv om det ikke var de helt store bølgene i dag. På en virkelig uværsdag kan jeg tenke meg at forholdene er adskillig røffere her, når Nord-Atlanteren for alvor viser muskler.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
På yttersida.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Veien rundt Veggen stod ferdig i 1947, og avløste dermed kjerreveien over fjellet.
 
 
 
 
 
 
Sibirsk lerk som elver og havstrømmer har transportert over enorme avstander.
 
 
 
 
 
 
Det er mektig natur i alle retninger.
 
 
 e
 
 
 
Under Lofotveggens tanngard.
 
 
 
 
Fra å ha gått rett vestover, snodde veien seg mer sørvest, før vi på vei inn Tåsundet holdt en sørøstlig kurs. Tåsundet har navn etter den lille, men høyreiste øya Tåa (120 moh.), like utenfor sundet. Over oss ruvet det mektige Veggfloget, og utover var det hav så langt øyet kunne se. Veien vi fulgte var svært lettgått, og det var satt ut bord og benker flere steder. En glimrende turvei både i godt og dårlig vær. Onkelen min fortalte at det i sin tid gikk skolebuss her, noe som måtte ha vært litt av en tur!
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Tåa.
 
 
 
 
På vei innover mot Hauklandsanden traff vi på en turgåer, før vi avsluttet der vi begynte. I løpet av den korte tida turen tok, fikk vi beveget oss gjennom et spektakulært landskap. Det er utvilsomt magisk å oppleve Lofoten i midnattssol, men en tur langs yttersida i litt ruskevær er heller ikke å forakte.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Hauklandsanden kommer til syne med grenda Haukland i bakgunnen.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
I tillegg til hvite sandstrender og spisse tinder, er det grønne landskapet et særtrekk ved Lofoten.