Tur nr. 466 / 4. okt. 2014:

 

Stavassdalen (Gamle Stavassvei) Grane

          - langs ei gammel farlei

 

 

Langs ei gammel farlei

 

Å gå den gamle leia til Stavassdalen hadde jeg lenge hatt i tankene, og denne fine oktoberdagen var det endelig dags for å ta turen. Med fire timer til disposisjon kunne jeg ta det med ro, før jeg måtte være framme ved Stavassgården, der jeg hadde avtalt henting.

 

Femten varmegrader - uvanlig mildt til oktober å være - var det da jeg la i vei oppover stien fra Vestersidveien, om lag 2,5 km sør for kommunesenteret Trofors. Stien var som forventet smal, men nokså tydelig og lett å holde innover granskogen. En 6 - 7 km lang vandring lå nå foran meg.   

 

 

Et lite skilt viste vei mot Stavassdalen, før lendet flatet ut innover Gælnmoen. Det var trivelig å vandre langs denne gamle farleia, som etter alt å dømme har vært i bruk siden Stavassgården ble ryddet i 1755 til gården ble fraflyttet i 1948, altså i nærmere 200 år. I 1970-åra ble det bygd en skogsbilvei på sørsida av Stavasselva, noe som lettet adkomsten til Stavassdalen betraktelig. I de seinere år har imidlertid den gamle farleia blitt revitalisert, i form av rydding og merking, i kraft av Stavassdalens venner.  

  

 

Sitat fra Gardshistorie for Grane, Vefsn bygdebok, særbind III b, s. 163:

"Fra først av var dette bare ei gangsti, men på det eldste gradteigkartet (utg. 1896) er den avmerket med tegnet for "dårlig gardsveg". Dvs. at foruten kløvjing kunne en på sommerføre også kjøre med drog eller sommerslede. Og seinere, i hvert fall uti 1920 åra, om ikke før, var vegen såpass at det var mulig å kjøre den med bekkevogn."

 

 

Det bar så tvers over grusveien som går oppover mot øvre Svenningdalssetra, før terrenget begynte å stige. Nevnte grusvei er også et velegnet utgangspunkt, dersom poenget er en kortest mulig tur. Jeg nærmet meg nå et utsiktspunkt jeg hadde sett flotte bilder av på nettet, men det synet som møtte meg overgikk alle forestillinger! For et sted! Gjennom et dypt canyonlignende gjel buktet Stavasselva seg 70 - 80 m under meg, på sin viltre og iltre ferd nedover mot Svenningdalen.

 

 

En sammenrast gapahuk frampå kanten fungerte utmerket som benk og bord, og snart fikk jeg hentet fram termosen med rykende varm kaffe. Langt der nede i avgrunnen hørtes suset fra Stavasselva, eller Eiteråga, som visstnok er det opprinnelige navnet - noe som gjenspeiles i flere lokale navn langs elva, som Etråkroken og Eiterholtan (kilde: bygdeboka, s. 163). Fremdeles var det vakre farger i naturen, selv om mye av løvet hadde rukket å falle på bakken.

 

 

Det ble enda en kopp kaffe, før jeg fant ut at jeg ville ta den vel 300 m lange avstikkeren til Litjvatnet. Etter å ha basket meg gjennom skogen var jeg framme ved vatnet, som lå som et speil denne høstdagen, omkranset av fargerike lier.

 

 

Tilbake ved pausestedet frampå utsiktspunktet, fortsatte jeg turen langs den gamle ferdaveien mot Stavassdalen. Hadde ikke gått mange skrittene før jeg kom til en flott gapahuk, der det var satt opp en trimkasse. Her hadde det jo vært utmerket å ta kaffepausen, men på den annen side ville jeg da ha gått glipp av den flotte utsikten. Skrev meg opp i trimboka, som hadde skriblerier helt fra 2001, før jeg gikk på videre.

 

 

Jeg var nå kommet såpass høyt at landskapet endret karakter. Her oppe var det furua som regjerte - et trivelig treslag, synes jeg. Jeg ble dessuten begunstiget med et fritt utsyn mot fjellene sør og vest for Stavassdalen. I de høyeste toppene lå nysnøen, kunne jeg konstatere. På turens høyeste punkt bevilget jeg meg nok en kaffetår. Herfra så jeg den snødekte Geittinden stikke opp i nordøst, og jammen dukket ikke det øverste partiet av Hatten i Hattfjelldalen opp i øst, bakenfor nordhellinga av Båfjellet.

 

 

Lendet begynte så smått å helle nedover, og det åpne landskapet måtte snart vike for til dels tettvokst granskog. Det var likevel stemningsfullt å følge det gamle veifaret gjennom gammelskogen, som så mange hadde gått før meg gjennom hundrevis av år - ikke minst under andre verdenskrig.

 

Sitat fra bygdeboka, s. 162:

"Denne gamle farleia fikk ny betydning i okkupasjonsåra, særlig 1942-44, da motstandsbevegelsens folk ferdes her med våpentransporter og andre virksomheter. Da vart garden i Stavassdalen noe av et knutepunkt i den sammenhengen."

 

 

Mellom trestammene kunne jeg atter høre bruset fra Stavasselva på min venstre side, og ikke lenge etter øynet jeg det nybygde våningshuset i Stavassdalen foran meg. Inne på tunet var det en del folk denne lørdags formiddagen, og det ble en liten pause også her, før bilturen tilbake. Ganske utrolig at jeg har oversett denne flotte turen i alle år. Turen levde definitivt opp til de høye forventningene - og vel så det! I den milde høstlufta fikk jeg aldri bruk for jakken - selv ikke under pausene.