Tur nr. 480 / 27. - 29. jul. 2015:

 

Husvær Herøy

          Dag 1 - ut i øyan

 

 

Ut i øyan 

 

Det regnet uavlatelig på hele kjøreturen fra Grane til Sandnessjøen, og jeg begynte å lure på hva det var jeg holdt på med. I dette været hadde jeg satt meg fore å sette kursen til havs! Til mitt forsvar så var værmeldinga god, og regnet var visst bare siste rest av et hissig lavtrykk. Framme på fergeleiet ved Søvik hadde det endelig sluttet å regne, og vel en time seinere hoppet jeg om bord i MF Herøysund - ei splitter ny og fin ferge jeg aldri tidligere hadde tatt.

 

 

Da vi klappet til kai ved Brasøy, sør i Herøy kommune, la jeg merke til et kjent ansikt i den første bilen som kjørte av ferga. Jeg heiv sekken på ryggen og begav meg langs den asfalterte veien - ut i øyan. Bilen hadde jeg ikke behov for, så den fikk stå igjen ved fergeleiet i Søvik. Det er noe eget med å oppleve et nytt landskap sakte, uten å rushe fortest mulig fra A til B med bil. Inntrykkene blir dypere, og ved å vandre er en mer var for omgivelsenes gradvise eller plutselige skiftninger.

 

Veien mellom fergekaia på Brasøya, via Prestøya og videre vestover til Husværøya er 4,2 km lang. Lenge var jeg ikke klar over at det eksisterte noen vei her, da den ikke var inntegnet på de papirkartene jeg disponerte. Jeg tok meg over den flate Brasøya, før jeg passerte det smale Brasøysundet. Her var det butikk, la jeg merke til, i tillegg til mye annen bebyggelse. Videre slynget veien seg mellom små holmer og skjær, før Husværsundbrua tok meg over til Husværøya.   

 

 

Fra brua så jeg at også den lille Husværøya hadde en hel del bebyggelse. Ved den såkalte Zahl-hallen tok jeg meg en pause for å områ meg og sjekke kartet mht. teltplass. Det blåste en god del, men regnet jeg var belemret med tidligere på dagen var heldigvis borte. Jeg kom så i prat med en kar som fortalte at han nettopp var ferdig med å restaurere ei gammelt bygning. Han rådet meg til å følge ei turløype et stykke, til et lite vann, der det burde la seg gjøre å finne teltplass.  

 

 

Utgangspunktet for turløypa var lett å finne, da det var satt opp skilt ved veien. Stien var noe utydelig, men likevel uproblematisk å holde. Ganske kjapt kom jeg til stedet jeg ble tipset om - ei lun og avsondret eng midt mellom to skogbevokste lier. Stedet tiltalte meg, selv om det var temmelig atypisk for skjærgårdsnaturen. Kun en liten flik av hav var å se et stykke bortenfor. At det var bord og benker her syntes jeg var greit, men viktigst var det at stedet lå i ly for vinden.   

 

 

Jeg fant ut at før jeg gjorde noe som helst ville jeg følge stien videre oppover mot øyas høyeste punkt på 36 moh. Ganske så raskt ble jeg påminnet hvor jeg befant meg hen, da en enorm skjærgård åpenbarte seg i sør og vest. På toppen var det satt ut benk og trimboks, og jeg skrev meg selvsagt opp, som seg hør og bør. Jeg bestemte meg for å gå opp igjen til det flotte utsiktspunktet litt seinere på kvelden for å nyte et glass cognac eller tre.

 

Vel nede etter denne snarturen, traff jeg på ei dansk dame som jeg kom i prat med. Det viste seg at hun hadde bodd her i godt og vel ti år og at hun drev på med padling. Ikke overraskende, da området har ord på seg for å være et padleparadis. På øya finnes det dessuten et kajakksenter som er kjent over det ganske land i kajakkmiljøer. Etter å ha satt opp teltet, ble det middag vha. et miniatyrstormkjøkken jeg hadde med. Og utpå kvelden tok jeg altså turen til topps igjen.

 

 

Med det samme jeg kom opp på Blåbærhåjen, som haugen heter, hadde jeg utsikt mot både De syv søstre i øst og Dønnmannen i nordøst. Men snart forsvant disse skikkelsene i skyene, da en ny porsjon 'skitvær' var under oppseiling fra sørvest. Dette var da ikke det meteorologene hadde meldt! Lufta ble fylt av yr og etter hvert duskregn, og det ble også en del blest. Det var likevel ikke verre enn at det fortsatt var trivelig å sitte her oppe, selv med litt småruskete vær rundt ørene.

 

Jeg beit meg merke i Skålvær kirke, ei drøy halvmil lenger sørøst, og tenkte tilbake på Skålværdagen for 15 år siden. Etter hvert ble både lysforholdene og sikten dårligere, men lenger vest i skjærgården så jeg lys fra bebyggelse. Det måtte være Sandvær. I nord syntes jeg at Øksningan hadde en litt spesiell profil herfra. Av dyreliv observerte jeg i løpet av dagen en del gås. Ruslet til slutt nedover mot teltet igjen i skumringa, og håpet på et noe bedre vær i morgen.