helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      Årsrapport 1996



 
 
 
 
 

Årsrapport 1996

 
 
1996 var året da ski og skiturer stod i fokus, og på intet mindre enn 12 av 16 turer hadde jeg ski på beina. Det var også året da jeg for alvor ble hekta på å bestige fjelltopper, og åtte bestegne fjell - hvorav halvparten på over 1.800 moh. - er en markant økning fra tidligere år. En del av grunnen til denne økningen skyldes nok at jeg tok i bruk skifeller. Turen til Jotunheimen i påsken ble min aller første i Sør-Norge, og  innbefattet bl.a. flere overnattingsdøgn i lavvo og bestigning av Uranostinden, der jeg satte ny personlig høyderekord. 75 % av turene involverte andre turdeltakere, og slik sett ble året på sett og vis også ganske sosialt. Sist, men ikke minst må jeg nevne årets Børgefjelltur. Den hadde en varighet på over ei uke, noe som for meg er ny rekord - med god margin.

 

En svært så frisk skitur i lag med pappa innover den bortgjemte Tosdalen åpnet tursesongen. Det ble en herlig tur, selv om det føyk godt rundt anklene denne februardagen, særlig over Tosdalsvatnet. En måned seinere var det dags å  gjennomføre den tradisjonelle turen rundt Litjfjellet. Årets runde gikk raskt unna, takket være et hardt og fint skareføre. Fint var det også da jeg, i lag med søstera mi, Merethe, la i vei innover Båfjelldalen i et strålende vær. Det var godt å sitte ved bålet og bare la humla suse etter ei ambisiøs uke i Jotunheimen.

 

Det store skiåret 1996 nådde sitt høydepunkt, bokstavelig talt, i påsken, da Jan og jeg i lag med studenter fra Ås tok turen til Jotunheimen, nærmere bestemt Eidsbugarden i vestenden av den langstrakte fjellsjøen Bygdin. Herfra labbet vi i vei opp mot Sløtatjønn, der vi etablerte oss i to lavvoer. Fra lavvoene våre gjennomførte vi tre toppturer, og først ut var den 2.157 m høye Uranostinden. Mens de fleste gav seg ved foten av tinden, fortsatte Jan, jeg og en kar til helt til topps. Det var ikke uten risiko, da vi måtte følge en kvass egg bortover mot toppunktet. Sterk vind var det også. Med denne turen satte jeg ny personlig høyderekord. Det var dessuten første gang jeg benyttet meg av skifeller. Neste topptur gikk til Høgbrøthøgde (1.821 moh), som vel er å anse som en dverg blant Jotunheimens tinder, før vi avsluttet med en bestigning av 2.000-meterstoppen Galdeberget. Fra denne toppen hadde vi en fantastisk utsikt mot noen av Norges høyeste fjelltopper.
 
Oppholdet i Jotunheimen hadde gitt meg blod på tann i å fortsette jakten på fjelltopper i hjemlige trakter - ikke fullt så høye, men dog. Dessuten var erfaringene med de nyinnkjøpte skifellene svært gode. Fellene kom definitivt til sin rett på vei oppover den 900 m høye fjellsida av Golverfjellet, eller Golvertinden, som jeg først trodde jeg var i ferd med å bestige. I virkeligheten var jeg på vei opp på en fortopp, mens det høyeste partiet av Golvertinden lå gjemt i skyer. Nok en overraskelse fikk jeg da en elg kom til syne, bare noen titalls meter nedenfor toppen av det 1.618 m høye fjellet. Den femte toppturen i april gikk over Kappfjellet på isete skare. Ustø teknikk på det glatte underlaget utløste en spektakulær tryning på vei ned i Breiskardet.
 

Fokuset på toppturer medførte også et par mislykkede forsøk. Gåsvassfjellet, en ruvende sak på vestsida av Svenningdalen, hadde jeg hatt i tankene lenge. Men i mai hadde snøen rukket å bli såpass råtten at jeg aldri kom meg lenger enn til øverst i Store Hjortskardet. På årets første fottur, i slutten av juni, var det ikke snøen som i første rekke torpederte toppturforsøket. Ambisjonene om å bestige Litjskardtinden og Vistkjerringa (to av de tre Visttindan), fikk en brå slutt da Jan og jeg ble overrumplet av tett og fuktig tåke, og vi måtte returnere til teltene våre ved Litjskardvatnet.

 

Neste topp Jan og jeg hadde i kikkerten var den velkjente Hatten i Hattfjelldal - et av indre Helgelands mest eiendommelige fjell. Vi kom oss greit opp, selv om regnbygene kom og gikk. Skulle det bli en ny tur til Okstindan måtte vi i hvert fall være heldigere med været, og da værmeldinga kunne fortelle om et forbigående godvær foreslo Jan at vi skulle sette avgårde straks - det vil si samme kveld. Det ble en flott vandring i den lyse sommernatta, og oppe på Okstindbreen ble vi belønnet med en fantastisk soloppgang. Først etter at vi hadde satt oss ned ved toppvarden på Okstinden innhentet søvnen meg, og her oppe på over 1.800 meters høyde sov jeg en times tid. Midt mellom to store turer fikk jeg skviset inn et familietreff på min tantes hytte i Kvanndalen utenfor Mosjøen. Her ble det kaffe og kaker i solveggen, før fokuset ble rettet mot morgendagens langtur.

 

Med de umiskjennelige sommerfuglene i magen, labbet jeg med stor sekk og små skritt innover fjellene mot selveste Ranseren - innsjøen øst i Børgefjell nasjonalpark jeg hadde hørt så mye om. Planen var at jeg skulle gå noen dager for meg selv, for så å møte Jan i et avtalt tidsrom på avtalt sted, og ganske riktig - ved Reinhornvatnet møttes vi til stor gjensynsglede. Ukesturen ble min lengste noensinne, og som seg hør og bør fikk jeg lagt inn en topptur til Rainesklumpen. Børgefjellturen kunne ellers by på overnatting i den legendariske Ranserbua, kvinnfolkprat, lufting av fremtidige turideer og ei real fyllekule den siste natta.

 

Et godt år med mange flotte naturopplevelser ble avsluttet med et par forfriskende skiturer i lag med Jan. Etter en mildværsperiode tidligere i jula slo det over til et klart og kaldt vintervær, noe som gjorde turen gjennom Stavassdalen til en nytelse - ikke minst med tanke på skiføret. Også på turen oppover Gluggvasselva ble vi etter hvert begunstiget med et nydelig vær. På denne turen beveget vi oss på tynn is, bokstavelig talt, uten at det var noen fare på ferde.

 

Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1996 som grunnlag.