Det store skiåret 1996 nådde sitt høydepunkt, bokstavelig talt, i påsken, da Jan og jeg i lag med studenter fra Ås tok turen til Jotunheimen, nærmere bestemt Eidsbugarden i vestenden av den langstrakte fjellsjøen Bygdin. Herfra labbet vi i vei opp mot Sløtatjønn, der vi etablerte oss i to lavvoer. Fra lavvoene våre gjennomførte vi tre toppturer, og først ut var den 2.157 m høye Uranostinden. Mens de fleste gav seg ved foten av tinden, fortsatte Jan, jeg og en kar til helt til topps. Det var ikke uten risiko, da vi måtte følge en kvass egg bortover mot toppunktet. Sterk vind var det også. Med denne turen satte jeg ny personlig høyderekord. Det var dessuten første gang jeg benyttet meg av skifeller. Neste topptur gikk til Høgbrøthøgde (1.821 moh), som vel er å anse som en dverg blant Jotunheimens tinder, før vi avsluttet med en bestigning av 2.000-meterstoppen Galdeberget. Fra denne toppen hadde vi en fantastisk utsikt mot noen av Norges høyeste fjelltopper.

 

Oppholdet i Jotunheimen hadde gitt meg blod på tann i å fortsette jakten på fjelltopper i hjemlige trakter - ikke fullt så høye, men dog. Dessuten var erfaringene med de nyinnkjøpte skifellene svært gode. Fellene kom definitivt til sin rett på vei oppover den 900 m høye fjellsida av Golverfjellet, eller Golvertinden, som jeg først trodde jeg var i ferd med å bestige. I virkeligheten var jeg på vei opp på en fortopp, mens det høyeste partiet av Golvertinden lå gjemt i skyer. Nok en overraskelse fikk jeg da en elg kom til syne, bare noen titalls meter nedenfor toppen av det 1.618 m høye fjellet. Den femte toppturen i april gikk over Kappfjellet på isete skare. Ustø teknikk på det glatte underlaget utløste en spektakulær tryning på vei ned i Breiskardet.

 

Fokuset på toppturer medførte også et par mislykkede forsøk. Gåsvassfjellet, en ruvende sak på vestsida av Svenningdalen, hadde jeg hatt i tankene lenge. Men i mai hadde snøen rukket å bli såpass råtten at jeg aldri kom meg lenger enn til øverst i Store Hjortskardet. På årets første fottur, i slutten av juni, var det ikke snøen som i første rekke torpederte toppturforsøket. Ambisjonene om å bestige Litjskardtinden og Vistkjerringa (to av de tre Visttindan), fikk en brå slutt da Jan og jeg ble overrumplet av tett og fuktig tåke, og vi måtte returnere til teltene våre ved Litjskardvatnet.

 

 

Med de umiskjennelige sommerfuglene i magen, labbet jeg med stor sekk og små skritt innover fjellene mot selveste Ranseren - innsjøen øst i Børgefjell nasjonalpark jeg hadde hørt så mye om. Planen var at jeg skulle gå noen dager for meg selv, for så å møte Jan i et avtalt tidsrom på avtalt sted, og ganske riktig - ved Reinhornvatnet møttes vi til stor gjensynsglede. Ukesturen ble min lengste noensinne, og som seg hør og bør fikk jeg lagt inn en topptur til Rainesklumpen. Børgefjellturen kunne ellers by på overnatting i den legendariske Ranserbua, kvinnfolkprat, lufting av fremtidige turideer og ei real fyllekule den siste natta.