Tursesongen startet med å bestige en av Krutfjellets topper. Først på ski, deretter til fots. Et par dager seinere la jeg i vei rundt Litjfjellet, og til en forandring møtte jeg folk på denne årlige runden.

 

Sommeren i år var god, både med tanke på været og alle de flotte turene. Allerede i slutten av mai teltet jeg på nordspissen av øya Austra, lengst sør på Helgelandskysten. Turen gikk både i fjæra og langs bygdeveier, før jeg tok meg oppover mot toppen av Tyskenghatten. Hvitveis, hestehov, bekkesildring og fuglekvitter skapte ei herlig vårstemning. I juni var vi en gjeng som møttes i Bodø, hvorfra vi dro videre til Kjerringøy og besteg den 1020 m høye Eidetinden. Flott var det å se Lofotveggen og de ville tindene i området, men prikken over i-en var da vi ble vitne til flokker av hval som boltret seg utenfor kysten i sommernatta. Hval fikk jeg også se i havområdet vest for Kanariøya Tenerife, under en guidet båttur som Lene og jeg deltok på. Vi fikk dessuten oppleve delfin på nært hold.

 

I mange år har jeg hatt lyst å gå gjennom Laksmarkdalen og Børjedalen, som strekker seg mellom fjordene Visten og Velfjorden. I en intens sommerhete fikk jeg båtskyss fra Aursletta, innerst i Visten, og oppover Strauman. Ved Laksmarkvatnet overnattet jeg under åpen himmel, mens jeg sistnatta tok inn på den åpne Tøymvasshytta. Jeg kom til slutt ned i Storbørja, og ble skysset til Nevernes. Noen få dager seinere tok jeg atter rutebåten innover Visten, og denne gangen var det Snøfjelltinden som skulle til pers. Etter at toppturen var vel overstått ble det noen velsmakende Nordlandspils, før jeg tok fatt på en kortvarig, men svært stemningsfull nattevandring langs en øde grusvei.

 

Mens høysommeren fortsatt holdt grepet, la jeg i vei fra Stavassdalen, via den nyrestaurerte Stavassgården, Stavatnet og Stavassetra, og videre langs nordsida av Kvitfjellet, før jeg passerte skoggrensen og fortsatte oppover Mosskardet, der det for andre gang i år ble overnatting under åpen himmel. Neste dag besteg jeg Mosskardtinden. Et gammelt og ødelagt flysignal skaffet meg tørrved til et bål som brant i godt og vel to timer på fjelltoppen, før jeg brettet ut liggeunderlaget og soveposen mellom noen bergknauser i 1068 meters høyde. Blåfjellet (Storklumpen) fikk litt seinere på sommeren besøk av meg for første gang på ti år - denne gangen fra en helt ny vinkel.

 

Årets lengste tur ble gjennomført i august, da Jan og jeg gikk fra Eiterådalen til Telegrafhytta i Sæterdalen. Hytta ble basen vår i flere døgn, mens vi levde og åndet i denne storslåtte villmarka. Vi gjorde to lengre turer nedover det skogbevokste og ubebodde dalføret. Først til den fraflyttede Sætra, der våningshuset fortsatt stod. Deretter til Sandan ved Lakselvvatnet, som både består av fersk- og saltvann. Den mest spektakulære opplevelsen ble imidlertid turen oppover et mektig juv, der Vistvasselva kommer ned. Augustkvelden ble avsluttet med god mat, konjakk, en strålende fullmåne og et flammende nordlys.

 

Noen fine dagsturer kunne sommeren også by på. Bestigningen av Hauknestinden ved Mo i Rana foregikk i bar overkropp. På toppen ble det soling, med utsikt mot Okstindan og Svartisen. Dagsturen til Kjelviktinden ble lang, og gikk gjennom et svært varierende terreng. Flere vakre fossefall var å se på vei ned i Tosdalen. I denne dalen kom jeg dessuten forbi ei svær beverhytte. Kraftige plask i Tosdalsvatnet tydet på at beveren var i full vigør, men det hadde blitt for mørkt til noen observasjon. Suget kjentes godt i magen da jeg et par dager etter sto på kanten av det 900 m høye stupet mot den storslåtte Leirskarddalen i Hemnes, før jeg fortsatte mot toppen av Stolpfjellet. På vei mot Reinfjellet fikk jeg endelig tatt en nærmere titt på Granes best bevarte seteranlegg, Lisetra, med bygninger helt fra 1840-åra.

 

I sommervarme besteg Jan, Bjørnar og jeg Lihovudet i Leirfjord i midten av september, og mot slutten av måneden foretok jeg en vandring oppover elva Skjerva fra sitt utløp i Vefsnfjorden. På sistnevnte tur fotograferte jeg samtlige bruer oppover elva. Dette var for øvrig min tur nr. 350, så sjokoladekake måtte, som seg hør og bør, fram ved kaffebålet. Selv om det var regn og grått, fikk jeg se Mosjøen fra en helt ny side, da jeg seinere på høsten gikk en 13 - 14 km lang tur i Dolstadåsen.

 

Det var lett å komme i julestemning da Jan og jeg i et aldeles gnistrende vintervær gikk på ski innover skogene mot Herringen. På nyttårsaften avsluttet jeg turåret 2008 med en frisk skitur gjennom Stavassdalen, helt inn mot Stavassetra. Der ble det et riktig så trivelig opphold, med fyr i vedovnen og mye godt i glasset.