Det som er så bra med våren er at det både lar seg gjøre å få til lange skiturer høyt til fjells og fotturer i fullstendig snøfrie områder kort vei unna. Slik ble det også i år. Årets skitur rundt Litjfjellet ble preget av tidspress, da jeg måtte rekke feiringen av pappas 75-årsdag. Da var det like greit at jeg ikke greide å få til noe bål på den forblåste plassen jeg hadde satt meg ned. Noen dager seinere stod Mardalsfjellet i Sømna for tur – et bratt, men enkelt kystfjell å bestige i nærmest sommerlige omgivelser, og med en flott utsikt mot Brønnøysund. Bestigningen av Skinnfjellet fra Fiplingdalen skulle vise seg å bli en av årets nydeligste turer. Her var det på med skiene igjen, og Jan og jeg lot oss virkelig begeistre av de fantastiske forholdene i høyfjellet. At jeg klarte å brekke det ene skiet på vei ned, la ingen demper på entusiasmen.

Jeg var litt i tvil om hvordan jeg skulle markere tur nr 400, men endte til slutt opp med turen Stavatnet / Eiteråfjellet tidlig i juni. Etter en tur opp på Eiteråfjellets sørligste parti, Tinden, ble det bål, et varmt måltid og noen få halvlitere ved gapahuken ved Stavatnet. God og mett sovnet jeg i gapahuken, før jeg grytidlig neste morgen ble vekket av mus.

Nok en uforglemmelig tur ble det, da jeg satte kursen mot Bjørntinden, lengst nord på Helgelandskysten, seinere i juni. Heten gjorde at jeg ville gå på natta, og det var virkelig flott å se den blodrøde midnattssola over Kunna fargelegge tindelandskapet rundt Tjongsfjorden i gyldne toner. Midnattssola fikk Helle og jeg også oppleve på Meløya. Dette ble en herlig sommertur med masse god mat og drikke. Tid til å stifte bekjentskap med øyas rike kulturhistorie, samt en bestigning av Meløytinden, ble det også. Noen dager seinere var vi på farten igjen – denne gangen til Åselidalen, like sør for Bodø, som går midt mellom de mektige Børvasstindan. Helle fikk her testet ut å gå med tung sekk i et til dels krevende landskap.

Sommerferien på Helgeland begynte med å gå Bæråsen ved Fiplingdalen på langs i lag med Kjell Iver Johansen – en turinteressert kar fra Brønnøysund som jeg har kjent til i årevis, men dessverre nesten aldri møtt. Nå fikk vi oss endelig en tur i lag. Gamle og nyere turopplevelser ble behørig utvekslet.

To typiske innlandsfjell fikk besøk i år – nemlig Våkfjellet i Hattfjelldal og Saufjellet i Rana. Begge viste seg svært lettgåtte, men på tross av dette holdt jeg på å sette meg fast blant noen svære steinblokker på vei ned fra Våkfjellet. Jeg var på denne turen også på utkikk etter bergkrystall, uten å finne noe. Slagghaugene og gruvegangene vitnet imidlertid om den næringsvirksomheten som fant sted her til litt utpå 1950-tallet. Når det gjelder turen til Saufjellet, så var jeg så heldig å bli vitne til en albinorein, noe som de rød-rosa øynene i tillegg til hvitfargen på resten av dyret vitnet om.

Nok en arrangert båttur ut i Vegas verdensarvområde stod for tur. Tidligere har jeg besøkt Lånan og Skjærvær – og i år stod Bremstein for tur. Det ble en stor opplevelse. Å vandre rundt på en "stein" milevis til havs var spesielt. Det ble dessuten rikelig med kulturelt input, takket være dyktig guiding. Interessen min for lokal kulturhistorie og forhistorie var også en av grunnene til at jeg satte kursen mot den karakteristiske Rødøya i Alstahaug. Helleristningsfeltet med den berømte "Skiløperen" ble besøkt. Det ble selvsagt også en tur opp på det røde fjellet, med bl.a. utsikt mot De syv søstre. Den siste av de syv, Botnkrona, ble besteget mot slutten av sommeren i sterk vind. Med denne toppturen har jeg altså besteget samtlige søstre – et langdrygt prosjekt som startet i 1999, da Skjerdingen ble første dame ut.

Endelig skulle jeg komme meg på en ukestur igjen – denne gangen til det, for meg, nesten ukjente Saltfjellet. Det ble en fin tur med varierende vær og terreng fra Lønsdal til Bjøllådalen. Men at det var lemmenår i år hersket det ingen som helst tvil om! Særlig om kveldene ved søre Bjøllåvatn var disse iltre beistene en pest og en plage.