Blant folk og fe - på sauesanking i høstfjellet
Jeg hadde sagt meg villig til å være med to av sauebøndene i Svenningdalen til fjells for å leite etter bortkomne sauer. Værmeldinga var den aller beste, og det lå an til å bli en strålende høstdag. Mens Arnt Finseth manglet litt over 20 sau, savnet Steinar Lund fem stykker. I tillegg til de nevnte sauebøndene, skulle Finn David, Pratheep og jeg være med som representanter for den yngre garde. Vi hadde dessuten med oss to hunder.
Litt før klokka ti på morgenen startet vi opp fra Arnts gård, øvre Hjortskardmoen, og kjørte i to biler sørover langs grusveien mot utgangspunktet vårt. I dette området er det Holmvasselva og Vasselva (fra Majavatnet / Svenningvatna) forenes og danner Svenningelva, som renner videre nordover mot Vefsna.
Vi hadde ikke gått langt før vi fikk øye på sju sauer i lia oppunder flogene av Sæterfjellet. Etter en lang kaffepause i Sæterskogen ved ei gammel løe, der forråtnelsesprosessen var langt framskredet, ble vi enige om å dele gruppa i to. Steinar og Arnt skulle, i lag med hundene, ta seg av de sauene vi nettopp hadde oppsporet, mens den spreke ungdommen fikk i oppdrag å gå oppover Litj-Hjortskardet, over Sæterfjellet og videre ned i Stor-Hjortskardet. Med oss fikk vi et par walkietalkier.
Finn David, Pratheep og jeg fulgte nordsida av Litj-Hjortskardelva oppover. I flere av bekkene vi passerte observerte vi småfisk som hoppet. Det var virkelig en flott dag i fjellet og herlig å være på tur igjen. Helt øverst i skardet, oppe ved Litj-Hjortskardtjønna, tok vi til å gå nordover og oppover Sæterfjellet. Da vi var kommet over det høyeste partiet fant vi ut at Pratheep skulle gå østover fjellet, mens Finn David og jeg skulle fortsette ned i Stor-Hjortskardet på nordsida av Sæterfjellet.
Litt seinere møtte vi Pratheep igjen, etter å ha ventet på ham oppe ved Skålhaugen. Det viste seg at han hadde lokalisert fem sau, som alle viste seg å være Arnt sine. Vi sanket sauene sammen, før vi jagde dem nedover. Finn David og Pratheep fikk sauene ned mot Hjortskardmoen, mens jeg ble hengende etter. Kom meg omsider ned i Svenningdalen ved Brennåsbekken, før jeg temmelig sliten kunne følge grusveien nordover mot Hjortskardmoen, der resten av turfølget ventet.
Det ble en fysisk tung, men likevel opplevelsesrik tur i høstfjellet, og både Steinar og Arnt ga uttrykk for at de var fornøyde med innsatsen fra alle mann, selv om ikke alle de savnede sauene kom til rette. I tillegg til hoppende fisk og brekende sau, kunne fjellfaunaen framvise en staselig tiur i Litj-Hjortskardet.
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1991.
