Tur nr. 86 / 15. jul. 1993:

 

Kappfjellet Grane

          - zoom, tele og vidvinkel - til fjells med nyinnkjøpt speilreflekskamera

 

 

Zoom, tele og vidvinkel - til fjells med nyinnkjøpt speilreflekskamera

  

Før den forrige turen til Visttindan hadde Jan investert i sitt første speilreflekskamera som han brifet med både høyt og lavt. Mulighetene hans for spennende komposisjoner var langt flere enn det jeg hadde, og bildekvaliteten kameraet hans kunne frambringe var naturligvis også av en helt annen klasse. Dette gav meg det nødvendige sparket bak for å endelig bytte ut det primitive lommekameraet mitt, og etter en handletur til Mosjøen var også jeg den stolte eier av et splitter nytt speilreflekskamera.

 

På vei oppover Båfjelldalsveien denne varme sommerdagen var planen å ta meg opp mot den iøynefallende Storskavlen ovenfor Kappskardet. Med meg hadde jeg selvsagt det nye kameraet mitt - trygt plassert i kamerabagen, som var like ny. Etter å ha gått grusveien over Kappskardelva, fulgte jeg Storskavlbekken oppover fjellsida. Det ble greiere å gå etter at skogen var tilbakelagt, men jeg klarte ikke helt å nyte turen, da jeg ble forfulgt av noen hissige "bitere", som ikke gav seg før på snaufjellet.

 

 

Her oppunder Storskavlen var lufta sval og deilig, og de innpåslitne fluene var heldigvis vekk. Det var ganske spesielt å befinne seg såpass nært innpå Storskavlen, som jeg har sett opp mot i alle år fra Svenningdalen, men likevel aldri besøkt. Faktisk er breen godt synlig helt fra Holandsvika i Vefsnfjorden. Mellom meg (høyde 921) og Storskavlen var det et lite dalsøkk med to små tjønner, som til dels var isfrie, og fra disse starter den strie Storskavlbekken sin viltre ferd nedover mot Kappskardet.

   

Nå var det på tide å feste noen av naturinntrykkene til film! I den pakkeløsningen jeg hadde kjøpt fikk jeg, foruten speilreflekskameraet og kamerabagen, to zoombare objektiver (tele og vidvinkel), UV-filtre, solskjerm og batterier. I et lettgått fjellterreng fortsatte jeg østover med kameraet lett tilgjengelig, og da ei fjellrype med unge yppet seg, var jeg ikke sein med å sikte. Ytterligere et par ryper gjorde seg til kjenne med sitt karakteristiske utseende og distinkte "rapelyd".     

 

Oppe på en markant topp (ca. 1 040 moh.) var det naturlig å gi seg. Herfra så jeg rett ned i søre Kappskardet, flere hundre meter under meg, og suset fra Kappskardelva langt der nede hørtes godt. Men før jeg gav meg måtte jeg prøve ut selvutløseren på kameraet, og jeg kunne velge mellom forskjellige tidsintervaller med musikk av Vivaldi, Bach og Mozart. På vei tilbake gikk jeg slik at jeg kunne se ned i Kappskardet hele veien.

 

Med unntak av de hissige fluene på vei oppover fjellsida, var det en flott tur, der jeg fikk eksperimentert med en del av de mest vitale funksjonene på det nye kameraet. Men det jeg i ettertid måtte erkjenne var at vel så viktig som utstyret er fotografen.

 

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.