Tur nr. 94 / 10. okt. 1993:

 

Kappfjellet (Båtskardfjellet) Grane

          - som dugg for sola 

 

 

Som dugg for sola

  

Ikke mye var å se av landskapet rundt meg, da jeg trasket oppover veien mot Kappfjellsenderen denne kjølige oktoberdagen. Skodda lå nemlig tett og tung over Fiplingdalen, og jeg var i tvil om det var forsvarlig å fortsette ut i terrenget når sikten var så dårlig. Men et stykke oppe i veien begynte skodda å lette, og straks etter var jeg over skoddehavet. Det var litt av et syn å se hele dalen nedenfor bade i grauttjukk skodde, mens forholdene i fjellet var fine.   

 

 

Grunnen til at jeg hadde valgt Kappfjellet som turområde var den pågående elgjakta, og jeg ville helst unngå ferdsel i skogsterreng. Jeg kunne da også høre skudd fra motsatt side av Fiplingdalen, innover Simskardet.

 

I en knapp sving tok jeg av fra veien (som altså slynger seg helt opp mot TV-masta) og fulgte fjellet nordover og ned i Båtskardet. Dette skardet var en ikke uvesentlig ferdselsvei på 1800-tallet mellom de nyetablerte gårdene langs Fiplingvatnet og de litt eldre gårdene i Svenningdalen og Holmvassdalen, noe som er omtalt i bygdeboka for området. Oppe på snaufjellet, midtveis mellom de to dalene, er skardet nokså trangt, med seks småtjønner liggende på rekke og rad. Jeg la turen via samtlige av disse.

  

 

Etter å ha tatt meg gjennom Båtskardet kom jeg over mot Svenningdalssida, og fikk se at skodda fremdeles holdt stand også over dette dalføret. Videre nordover langs lille Båtskardfjellet gledet jeg meg til å se Båtskardvatnet - som ikke må forveksles med det noe mindre vatnet med samme navn nede ved E6. Vatnet hadde jeg kun sett på kartet - aldri i virkeligheten. Det var et vakkert syn som møtte meg, med en blank vannflate som speilet både himmelen og fjellene rundt.  

 

 

Fulgte så nordsida av vatnet et stykke, før jeg fortsatte videre mot det langstrakte Breidskardvatnet. Dette fjellvatnet hadde jeg besøkt tidligere, men den gang var ikke isen gått på vatnet ennå. Isen var på nytt i ferd med å legge seg på Breidskardvatnet, kunne jeg se, som på småtjønnene i Båtskardet. Også Breidskardvatnet var et flott skue, med den snødekte Golvertinden som speilet seg i vannflata. En flokk på ca 20 rein viste seg på nordsida av vatnet, men for meg var det på tide å vende tilbake igjen.    

 

 

Først ville jeg imidlertid klatre opp på det 1095 m høye Båtskardfjellet, som ligger mellom de to vatna jeg nettopp hadde gått forbi. Fulgte stranda et stykke vestover, før jeg satte kursen til topps. Fra toppen hadde jeg god sikt mot Kappfjellsenderen ei halvmil lenger sør og ca 150 m lavere. Jeg ble for øvrig litt overrasket over hvor mange av kystfjellene som var synlig herfra, men mest påfallende var det at det massive skoddehavet i dalene nå hadde forduftet som dugg for sola. Det måtte ha skjedd fort! 

 

På tilbaketuren måtte jeg virkelig gå på, da det så smått begynte å mørkne og jeg ennå hadde mange kilometer igjen. Jeg holdt meg på Fiplingdalssida på vei sørover fjellet. Nedover mot Båtskardet satte mørket inn for alvor - og å lese kart ble umulig. I begynnelsen var det skodda, mens nå mot slutten av turen var det mørket som hindret sikten. Dette resulterte i at jeg ankom Kappfjellveien 150 m høyere opp enn nødvendig. Dermed var det bare å følge veien nedover mot bilen igjen i stummende mørke.  

 

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.