Tur nr. 109 / 29. jul. - 1. aug. 1994:

 

Haustreisdalen (Nordre Svartvatnet) Grane / Vefsn

          - soling, svømming og strandliv ved playa de la Svartvatnet 

 

 

Soling, svømming og strandliv ved playa de la Svartvatnet

  

Teltplassen vi hadde funnet oss var alt annet enn trivelig, fullstendig omgitt av busker og kratt. Hmm, kunne det la seg gjøre? Hva med å flytte teltene ned på sanda ved Svartvatnet? Vannstanden var så lav at en del av sandbunnen lå framme i dagen. Jan tente på ideen, og før vi tok kveld, langt på natt, var teltene flyttet ned på "sandstranda". Det ble imidlertid ikke mange timers søvn, før morgensola gjorde det ulevelig innendørs. Dermed tok jeg liggeunderlaget med meg ut, og slumret videre.

 

Utpå morgenkvisten følte jeg meg pigg, og i den strålende sola fristet det med et aldri så lite bad. Selv om vanntemperaturen ikke var høy, så var det likevel forfriskende herlig å ta noen svømmetak. På land igjen gjorde jeg i stand frokost, og snart stakk Jan nesen ut av teltåpningen. Også han var lysten på et svalende bad, og etter å ha fått litt næring i skrottene var det rett ut i vannet igjen for oss begge. Det var litt sydenstemning her inne i Haustreisdalen denne formiddagen, med strandliv, sol og sand.

 

 

Etter flere timer på stranda med soling, bading og svømming begynte spesielt jeg å bli skikkelig solbrent. Hvem hadde vel husket å ta med seg solkrem til fjells? Vi avsluttet etter hvert, og fikk på oss mer klær. Prøvde så å fiske litt. Opplevde at det nappet, men fikk trøbbel med fiskeutstyret, slik at også denne aktiviteten ble avsluttet. Dermed var det bare å samle sammen klær og utstyr, pakke og gjøre oss klar for en strabasiøs tur over fjellet.

 

Først i halv sjutida kom vi oss i gang. Det var direkte smertefullt å heise sekken på den solbrente kroppen, selv om det var klær mellom. Her var det visst bare å bite tennene sammen og holde ut! Det ble en lang og fæl tur tilbake - et regelrett blodslit! Kombinasjonen solbrenthet, sterk sol, myrer, gummistøvler, vannblemmer under føttene og mygg var alt annet enn heldig. Jan holdt et høyere tempo enn meg, og ved foten av Reinfjellet skilte vi lag. Avstanden mellom oss økte nærmest for hvert skritt.

 

Oppe på Reinfjellet så vi hverandre igjen en stakket stund, før Jan forsvant "for godt". Både han og jeg er av samme oppfatning om at vi kan gå i vårt eget tempo, hvis vi føler for det. I stedet for å gå i lag absolutt hele tida, er det helt greit å gå litt hver for seg. Slik ble det altså på denne tilbaketuren, da jeg ikke akkurat dro opp tempoet. Det var seint på kveld da jeg slapp meg nedover fjellsida. Selv om jeg slet med vannblemmer og solbrenthet var det utrolig stemningsfullt, nå som sola hadde tatt kveld.

 

Jeg klarte ikke å huske den nøyaktige leia vi gikk oppover første kveld, men traff på traktorveien. Feilen gjorde jeg først i et "veikryss", der en annen traktorvei tar av mot sør. Jeg tok til å følge denne, og kom dermed på E6 noen hundre meter sør for utgangspunktet vårt ved Kolbeinsletta. Men omsider kom jeg da fram. Det var utrolig deilig å endelig være nede, og etter å ha fått slukket tørsten ble det utvekslinger av erfaringer fra turen over fjellet. Det viste seg at Jan hadde kommet ned hele 50 minutter før meg.

 

Noe dyreliv var å se også på tilbaketuren. I østhellinga av fjellet så jeg fjellvåk, og jeg var også ganske nær en staselig reinbukk i det samme området. Jeg så dessuten hare på traktorveien nede i skogen. Selv om vi mislyktes med å bestige Brurskanken, så ble det likevel en minnerik tur - på godt og vondt!  

 

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.