helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      120 Brurskanken
 
Tur nr. 120 / 1. aug. 1995:
 
Brurskanken Vefsn
          - bestigning i solnedgang
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
  
 
 
Start:
19:35 
Framme:
22:10 
Tilbake:
23:30 ca
Vær:
Delvis skyet / sol / dis. 
 
 
 
 
Bestigning i solnedgang
  
Arbeidsdagen var over, og Jørn og jeg kunne endelig forlate lokalene til Norgesvinduet på Trofors, der vi begge jobbet, og kjøre nordover til Mosjøen. Jan ble plukket opp, og insisterte på en "snartur" til badestranda ved Ømmervatnet - et forslag både Jørn og jeg var noe lunkne til. Men bading ble det! Det var allerede blitt kveld før vi omsider fikk somlet oss til Herringen - utgangspunktet for vårt egentlige mål: en bestigning av Brurskanken (1447 moh).
 
Fra Herringbotnet gikk ferden først oppover ei li mot Klubbvatnan, i sørøstlig retning. Deretter var det bare å gyve laus på den bratte vestsida av Brurskanken. Sakte, men sikkert snirklet vi oss oppover, før fjellsida endelig begynte å flate ut på ca 1100 m høyde. De resterende 350 høydemeterne var greie å gå, på tross av mye stein. Jan holdt et forrykende tempo oppover, noe som resulterte i at han nådde toppen ei stund før meg og Jørn, som tok det mer med ro. 
 
 
 
 
To glade gutter på toppen av Brurskanken. Jørn (t.v.) og Jan. I bakgrunnen ses Geittinden (1556 moh).
 
 
 
Da også vi etternølerne ankom toppen så vi at Jan var iført en genser som det viste seg han hadde funnet ved toppvarden. Han forklarte videre at han så seg nødt til å gå på for fullt oppover for å unngå å bli kald, da han ikke hadde tilstrekkelig med klær med seg. (Badetøy hadde han imidlertid husket på!) I grunnen var det bare bra at det ble en sein start, fordi på toppen av Brurskanken fikk vi være vitne til en sjelden rød og fin solnedgang - mye takket være den disige lufta.
 
 
 
 
Fine farger.
 
 
 
 
 
En sjelden vakker solnedgang.
 
 
 
Nedover gikk det "fort og gæli!" Vi sprang nedover en svær snøbre på sørsida av fjelltoppen, bare så snøspruten stod rundt leggene på oss. Minutter seinere var vi kommet ned i et skard, med fast grunn under føttene og Brurskanken ruvende høyt over oss. Vi tok oss videre ned mot Klubbvatnan, før vi til slutt endte opp i Herringbotnet igjen. Da var klokka blitt halv tolv.
 
Det ble ikke mange timers søvn før det var på'n igjen med vindusproduksjon. Men med kveldsturen til toppen av Brurskanken friskt i minne var det lett å akseptere.
 
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1995.