Null sikt
Så lenge de ikke er dekket av skyer, er Nonstindan et daglig syn fra tettbebyggelsen i Svenningdalen. Et utall ganger hadde jeg sittet på altanen varme sommerdager, på besøk hos slekta, og beundret disse over 1100 m høye toppene. En dag skulle jeg ta meg en tur opp på dem, tenkte jeg, men det ble aldri. Ikke før i dag. Været var godt, og alt lå til rette for en flott fjelltur til Kappfjellets aller nordligste parti, like øst for Svenningdalen.
Fulgte Båfjelldalsveien noen km, før jeg tok meg oppover Kappskardnasen på nordsida av det markante Kappskardet. Da de verste brattene var unnagjort hadde det skyet skikkelig over, og de endrede værforholdene plaget meg. Mine bange anelser ble bekreftet da fjellet begynte å flate litt ut. Jeg kunne rett og slett ikke se toppene av Nonstindan, som nå hadde blitt innhyllet i tåke. Men jeg visste at jeg kun hadde vel to kilometers gange og 200 høydemeter igjen, så jeg valgte under tvil å fortsette.
Et godt stykke videre hadde jeg riktignok god sikt, men over ca 1000 moh gikk jeg inn i tåkehavet. Det var som å gå inn i en helt annen verden, og det ble betydelig kjøligere. Jeg kunne så vidt skimte en fjellknaus et stykke unna, som jeg navigerte mot. Framme ved den nevnte knausen skimtet jeg nok en knaus - litt høyere enn den forrige, og til slutt var jeg oppe på den høyeste toppen (1119 moh), som kunne by på null sikt!
Det var ingen hyggelig opplevelse å ta seg nedover. Jeg mistet snart retningssansen, da det steinete landskapet var uten holdepunkter. Kompass hadde jeg selvsagt heller ikke tatt med. Løsningen ble å følge kanten av mindre snøbreer nedover den slake fjellsida. Prøvde jeg derimot å gå midt på snøbreene mistet jeg absolutt alt av sikt. Tåka hadde blitt tettere, og på sitt verste så jeg max 10 - 15 meter foran meg.
Det var en merkelig følelse å ikke vite hvor en var - ubehagelig, men på samme tid spennende og utfordrende. Jeg visste at det snart ble brattere, men enn så lenge var landskapet greit. Plutselig hørte jeg klukking fra en bekk, og jeg valgte å følge denne. Bekken ble en ledetråd, og snart var jeg under det gråhvite tåkehavet - men på en helt annen plass enn det jeg hadde trodd. Jeg stod på kanten av det dype Kappskardet, og så Kappskardelva slynge seg gjennom skardet, 500 meter under meg.
Ja, ja - bedre det enn om jeg hadde vært på vei ned i Fiplingdalen, tenkte jeg. Selv om det var bratt ned i skardet virket det kurant å ta seg nedover. Litt seinere var jeg trygt nede, og kunne følge den gamle stien gjennom Kappskardet nedover mot Båfjelldalsveien og videre ned i Svenningdalen. Turen var en nyttig erfaring, selv om både sikten og utsikten uteble.
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1997.
