helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      401 Bjoerntinden 2
 
Tur nr. 401 / 10. - 11. jun. 2011:
 
Bjørntinden Rødøy / Meløy
          Dag 2 - bære eller briste!
 
 
 
 
Kartlink
 
 

Utsiktsbilder
 
 

 
 
 
  
 
 
 
nn 
 
Dag 2: 
 
Start:
01:45 ca (toppen av Bjørntinden)
Framme: 
05:40 (Fylkesvei 17) / 09:25 (Vågaholmen)
Starttemperatur:
+ 18 * ca 
Vær:
Lettskyet / sol.
 
 
 
 
Bære eller briste!
 
Turen nedover ble behagelig og fin. Nå fulgte jeg det logiske veivalget - "u-svingen" over høydedragene langs Kjølen. Selv om det ble en noe lengre trasé så var det mye finere å gå her. Det var dessuten godt merket, i form av reiste steinstøtter og røde avsagde veistikker. Nok et eksempel på at det lønner seg å tenke selv, og ikke stole blindt på alt av informasjon man finner på nettet.    
 
 
 
 
Utmerket merking. 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Utsøkt utsikt.
 
 
 
 
 
Staselig varde på anonym topp.
 
 
 
 
 
Værnestinden ytterst i Tjongsfjorden og Rødøyløva som slumrer i midnattssola.
 
 
 
Nede ved utsiktspunktet over Holandsfjorden slengte jeg innpå et par pølser igjen, før jeg pakket mat og utstyr i sekken og fortsatte nedover Austerskardet.
 
Allerede på Bjørntinden hadde jeg oppdaget at jeg hadde for lite cash til bussbilletten den påfølgende morgenen. Dermed ville jeg bli pent nødt til å ta meg fram for egen maskin et stykke langs veien. Noe slumring i soveposen kunne jeg nok ikke bevilge meg. Den saken var grei!   
 
 
 
 
Vestover Austerskardet.
 
 
 
 
 
Sti.
 
 
 
 
 
 
Reinroser.
 
 
 
 
Nedover den skogbevokste lia mot kystriksveien kom jeg atter en gang bort fra stien, og det ble en nokså uryddig ferd nedover. Kom ned ved sørenden av Ågvatnet, like ved grensen mot Meløy kommune. Nå var det bare å innstille seg på å slite asfalten ei stund.    
 
 
 
 
 
Ågvatnet og kystriksveien kommer til syne. 
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Åg og Ågskardet.
 
 
 
 
 
 
Endelig nede. Nå begynner en 14 km lang vandring langs vei.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Kystriksveien er ikke akkurat veldig trafikkert - spesielt ikke en nattmorgen i pinsen.
 
 
 
 
Det er rart med det - man kommer inn i en slags transe når man tar seg uanstrengt fram, uten å måtte tenke på veivalg eller vurdere hvor man plasserer føttene. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gått to km og var ved veikrysset i bygda med det litt snodige navnet Tjong. Et annet stedsnavn i området som jeg stusset litt over var Seglfor (på noen kart Segelfore). Dette er nok eldgamle norrøne navn med opphav i jernalderen eller vikingtida. Jeg synes det er flotte navn!   
 
 
 
 
 
Tjong - muligens av norrønt Þjóðangr, i følge O. Ryghs Norske Gaardnavne, med betydningen "folkefjorden".
 
 
 
 
 
 
Bjørntinden. Der oppe var jeg for noen timer siden.
 
 
 
 
Nå var jeg så godt i siget at jeg så for meg å gå hele strekningen på 13 - 14 km helt utover mot Våga. Det var i bunn og grunn ganske trivelig å vandre vestover denne solrike morgenen. Man får jo en helt annen opplevelse av landskapet når man tar seg fram til fots, i forhold til å kjøre bil.
 
Jeg fikk på følelsen av å befinne meg på ei øy, og det er da heller ikke så langt fra sannheten. Tjongsfjordhalvøya er vel den gjengse betegnelsen på denne utstikkende landtunga mellom Tjongsfjorden i sør og Skardsfjorden i nord.
 
En hane gol plutselig fra en gård jeg passerte. Det slo meg at denne lyden er sjelden å høre nå til dags, mens den i tidligere tider var like dagligdags som at sola sto opp om morgenen.
 
 
 
 
 
Jeg passerer noen ranke trær.
 
 
 
 
Det var påfallende frodig her ute og et yrende fugleliv. I fjellet observerte jeg imidlertid kun ei rype - ikke særlig mye å skryte av. Uansett - det mest spektakulære av dyreliv på denne turen sto jeg nå foran. Jeg ble vitne til en elg som kom vadende i land, ca 40 - 50 m nedenfor veien. Da hadde den tatt seg over Kilosen. Noen sekunder seinere fikk jeg øye på nok en elg som kom svømmende, før også den tok til å vade da den nærmet seg land. Et øyeblikk stoppet den opp - da den fikk teften av meg. Artig!
 
 
 
 
 
Morgenbadet er vel overstått. 
 
 
 
 
Jeg innså nå at jeg måtte raska på om jeg skulle nå Nordlandsekspressens anløp ved Vågaholmen. Nådde jeg ikke hurtigbåten ville jeg bli nødt til å vente et helt døgn på neste mulighet! Bussen hadde allerede passert. Jeg økte tempoet samtidig som jeg begynte å merke slitet. Men det var bare å gå på!
 
Omsider fikk jeg øye på hurtigbåtkaia et stykke foran meg, og jeg mente jeg burde rekke båtanløpet med tilstrekkelig margin. Men det var før jeg oppdaget at veien, kun ca 200 m i luftlinje fra kaia, snodde seg rundt en våg - ei løkke på godt og vel 800 m. Hadde jeg giddet å sjekke kartet eller fulgt med på veien da jeg tok bussen i går, ville jeg ha vært bevisst på dette.
 
Nå måtte jeg gå på, alt hva remmer og tøyler kunne tåle, men begynte samtidig å tvile på om jeg hadde sjanse på å komme fram i tide. Plutselig får jeg se hurtigbåten komme med god fart inn mot land. Dette synet var et realt adrenalinkick. Nå fikk det bære eller briste - jeg la på sprang det jeg var god for, og nådde båten med et nødskrik! To minutter seinere var vi på farten, og etter å ha fortært en halvliter cola og en velfylt baguette meldte søvnen sin ankomst.