helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      409 De syv soestre
 
Tur nr. 409 / 5. aug. 2011:
 
De syv søstre (Botnkrona) Alstahaug
          - til syvende og sist - krona på verket
 
 
 
 
Kartlink
 

Utsiktsbilder
 
 
 
  
 
 
nn 
 
Start:
15:25
Framme: 
19:00
Tilbake:
22:20
Starttemperatur:
+ 20 *
Vær:
Delvis skyet / sol - lettskyet / sol. Vind.
 
 
 
 
Til syvende og sist - krona på verket
  
Kun Botnkrona stod igjen, før toppsamlinga av De syv sagnomsuste søstrene var komplettert. Med sine 1072 moh er 'krona' både den høyeste av de syv og den høyeste i Alstahaug kommune. Det er dessuten den høyeste øytoppen i landet, sør for Higravstinden i Lofoten. Denne seinsommerdagen var avsatt til å sette krona på verket, men om det i det hele tatt ville bli noen tur var lenge høyst usikkert, da været var grått på innlandet. Etter å ha sjekket et webcam tok jeg likevel sjansen på å kjøre utover.
 
Usikkerheten var fortsatt betydelig da jeg passerte Mosjøen, og i tilfelle bomtur hadde jeg tatt med boka Helgelandskysten av I. O. Tysnes, for alternative turmuligheter i Alstahaug. Men på vei utover Vefsnfjorden så jeg fliker av blå himmel i vest, og plutselig åpenbarte selveste Botnkrona seg i all sin prakt - og optimismen steg betraktelig. Boka til Tysnes fikk jeg heldigvis aldri bruk for!
 
Det er flere mulige utgangspunkter med tanke på topptur til Botnkrona, men jeg endte opp med å starte i Botn, som denne majestetiske kronjuvelen av en fjelltopp er oppkalt etter. Fra en p-plass like ovenfor Osen, innerst i Botnfjorden, bega jeg meg sørover langs en gangvei. Denne tok meg gjennom plantet granskog, og ble etter hvert til sti. Stien delte seg, og jeg fulgte skiltet mot Fjellsåsdammen. Noen bratte sva som måtte forseres bød ikke på problemer, da det var satt opp stiger over disse. 
 
 
 
 
Bestigningen begynner med å ta seg opp et par stiger.
 
 
 
Oppe ved Fjellsåsdammen blåste det svært friskt. På den annen side ble himmelen bare blåere og blåere, og jeg så i det hele tatt lyst på fortsettelsen. Utsikten begynte dessuten å gjøre seg gjeldende. 
 
Med viten og vilje hadde jeg drøyd prosjektet med å bestige alle De syv søstre over mange år - av den enkle grunn at jeg ville ha noen godbiter "til gode". Jeg ville m.a.o. ikke "bruke opp" søstrene i ett jafs. Det er jo som kjent noe helt spesielt å bestige en fjelltopp for første gang - og Botnkrona, den fornemste av søstrene, hadde jeg gjemt til slutt. Men nå var det altså på tide at også denne søstra ble avlagt visitt.
 
 
 
 
Oppe ved Fjellsåsdammen blåser det svært så friskt.
 
 
 
 
 
Utsikt mot utgangspunktet mitt i Botn. I bakgrunnen Helgelandsbrua, som knytter Alsta til fastlandet.
 
 
 
Jeg var kommet over skoggrensen, og videre oppover de nakne svaene var det greit å ta seg fram. Det var dessuten svært godt merket, i kjent Thor Bergesen-stil. I godt vær kan nok merkingen enkelte steder virke noe overtydelig, men i tykk tåke er den nok kjærkommen, vil jeg anta. Plutselig får jeg se Botnkrona foran meg, og jeg innser at jeg fortsatt har et godt stykke igjen før jeg er ved toppvarden. Jeg trøster meg med at terrenget flater ut en god del forbi Grytfotvatnet og videre oppover.   
  
 
 
 
Botnkrona (1072 moh) er Norges høyeste øyfjell, sør for Lofoten.
 
 
 
 
 
Jeg er på rett vei.
 
 
 
Nesten oppe på kanten mot Vefsnfjorden (på østsida av øya) møter jeg dagens første turgåere. Det er to jenter som kommer ned fra Botnkrona. Noen få minutter etter kommer ei tredje jente gående, og vi slår av en kort prat. Jentene har gått alle De syv søstre på langs, og hatt vind fra begynnelse til slutt. Dette er en utfordring som jeg selv kunne tenke meg å prøve meg på - nå som jomfrudommen er tatt på samtlige av søstrene!
 
Vefsnfjorden kom til syne, mange hundre meter under meg. Det samme gjorde Kvalnes på Sundøya, og tankene gikk til en tur jeg hadde dit påsken 2006, da jeg ble fullstendig bergtatt av synet av den ruvende Botnkrona ovenfor.  
  
 
 
 
Vefsnfjorden med Toven i bakgrunnen. Sundøya, som er en avskjermet del av Alsta, t.v. 
 
 
 
 
De siste hundre høydemeterne opp på selve Botnkrona var atskillig brattere enn det turen hadde bydd på til nå, men noe mer enn lett klyving var likevel ikke påkrevd. 
  
 
 

Den siste etappen opp mot toppen er småbratt. 
 
 
 
 
Endelig kunne jeg plante føttene på toppen av Botnkrona - tolv år etter at Skjerdingen, som den første av De syv søstre, ble besteget. Syv toppturer i syv forskjellige år til henholdsvis Skjerdingen (1999); Grytfoten (2001); Tvillingan N (2005); Tvillingan S (2006); Breidtinden (2007); Kvasstinden (2009) og Botnkrona (2011) er fasiten. Selvsagt kunne jeg valgt å høvle over alle søstrene i en fei, og blitt ferdig med dem - men jeg foretrakk altså å spare på dem.
 
 
 
 
 
I den syvende himmel! 
 
 
 
 
Turen opp på den høyeste søstra ble kronet med en fantastisk utsikt i de fleste himmelretninger. I øst lå det imidlertid fremdeles skyer - så jeg ble dessverre snytt for utsikten mot de mest karakteristiske fjelltoppene på innlandet. Det gjorde meg likevel svært lite, da kysten lå badet i solskinn. Overraskende nok kunne jeg ikke se alle toppene av de øvrige seks søstre. Breidtinden og den ene av tvillingsøstrene ble liggende i skjul.
 
Jeg tok for meg toppboka som lå i en stor plastboks av "Sømna-typen", og fant igjen signaturene til jentene som hadde gått søstrene på langs. Til sammen hadde elleve turgåere skrevet seg opp i dag. Årlig har De syv søstre tusenvis av besøk fra inn- og utland, og en bemerkelsesverdig høy andel av de besøkende er kvinner. Hvorfor det er slik, må det være lov å spekulere litt rundt. Det har heller aldri skjedd at jeg ikke har møtt på folk i De syv søstre - i grell kontrast til de fleste andre fjelltopper.     
 
 
 
 
 
Vefsnfjorden mot øst.
 
 
 
 

De øvrige seks søstrene mot sørvest. Vegfjellene helt bakerst.
 
 
 
 
 
 
Norskehavet og en flik av den helgelandske skjærgården, bl.a. Altra og Tenna.
 
 
 
 
 
 
Dønnmannen og Høgtuven.
 
 
 
 
 
 
Botnfjorden, Sandnessjøen, Helgelandsbrua og Helgelandskysten nordover. 
 
 
 
 
Etter vel 20 minutter på den forblåste fjelltoppen tok jeg fatt på nedoverturen. Det skulle vise seg å bli litt av en tålmodighetsprøve. Det føltes som om jeg "aldri" kom ned til Fjellsåsdammen, men omsider kom jeg da ned. Traff på en del folk også på tilbaketuren, og jeg stoppet opp og pratet litt med en kar med hund litt ovenfor dammen.
  
 
 
 
 
Vakkert kveldslys over Alsta. 
 
 
 
 
Nede i skogen begynte det allerede å bli ganske skumt, og det var egentlig ganske stemningsfullt å gå de knappe to km langs gangveien tilbake til Botn. Det var dessuten godt å kunne ta seg fram i flatt lende igjen, og snart var jeg framme ved bilen. En liten time seinere, på vei innover Vefsnfjorden, så jeg Botnkrona fra "baksida" ruve nesten 1100 m over fjorden, vel vitende om at der oppe hadde jeg nettopp vært.  
 
 
 

Det skumres i skogen. 
 
 
 
 
Alle De syv søstre er besteget. Nå gjenstår det kun ett prosjekt for mitt vedkommende - å gå samtlige søstre på langs i løpet av én og samme tur. Det ser jeg allerede fram til.