Tur nr. 424 / 27. - 28. jul. 2012:

 

Vardøya Herøy

          Dag 1 - i havørnas rike

 

 

I havørnas rike

 

Det lå i kortene at det ikke kunne bli en altfor ambisiøs tur, da det kun var meldt én dag med finvær før drittværet skulle vende tilbake. Etter å ha saumfart årets turplan kom jeg fram til at Vardøya - det høyeste punktet i Herøy kommune - kunne være et aktuelt turmål. Riktignok var jeg avhengig av båtskyss et lite stykke, da den lille øya hverken har rutebåtanløp eller fast bosetting, men jeg hadde likevel tro på at dette ville la seg ordne på et eller annet vis.

 

Som den eneste av de atten Helgelandskommunene hadde jeg aldri vært på tur i Herøy kommune før, om vi ser bort fra en sykkeltur gjennom kommunen på slutten av 1990-tallet. Egentlig et stort paradoks, da denne skjærgårsdkommunen midt på Helgelandskysten både er lett tilgjengelig og svært naturskjønn. Men nå var jeg altså klar til å gjøre noe med dette triste faktumet, og satte kursen utover mot kysten, i den hensikt å bestige det høyeste "fjellet" i kommunen - svimlende 119 meter over havflata!

 

 

På kjøreturen utover Vefsnfjorden fikk jeg kontakt med Thomas Lauritzen. Han visste jeg om pga World Wide Vikings' nettside wwv.no. Der kom det fram at Thomas hadde skysset flere kommunetoppsamlere over sundet til Vardøya, og jeg satset på at han hadde anledning til å frakte meg over til øya i løpet av dagen. Det hadde han, selv om det ikke ble før i sekstida på ettermiddagen, da han var ferdig på jobb. Han hadde til og med tid til å hente meg dagen etter, da planen min var å overnatte i telt på Vardøya.

 

I Mosjøen hadde jeg vært innom for å kjøpe vann, og i Sandnessjøen ble det kjøpt inn noen øl, før jeg kjørte ombord i ferga til Dønna. Jeg hadde ikke før kommet fram til snuplassen på Ytre Øksningan, før telefonen ringer. Det er Thomas, som allerede nå (en halvtime før avtalt tidspunkt) har tid til å frakte meg over. Flott! Snart var vi på vei over sundet i en liten motorbåt. Farvannet her er urent, men den 22 år gamle herøyfjerdingen navigerte med stø hånd, før han la til mot et berg, der jeg hoppet i land.  

 

 

Jeg ble tipset om fine teltplasser nord på øya, da det viste seg at Thomas også hadde overnattet her ute. Som forventet så det anbefalte området flatt og fint ut på avstand, men jeg tenkte jeg skulle gjøre litt rekognosering før jeg tok en endelig avgjørelse. Det gjeveste hadde vært å kunne slå opp teltet i nærheten av toppen, men om dette lot seg gjøre gjenstod å se. La fra meg sekken, og tok fatt på de drøyt hundre høydemeterne opp mot toppunktet. 

 

 

Plutselig får jeg øye på ei havørn rett over meg. Den står så å si stille i lufta, og behersker tydeligvis luftstrømmene til fulle. Ikke noe uvanlig syn langs kysten, men likefullt et majestetisk skue. Ørna er vel nysgjerrig på inntrengeren som kravler der nede på bakken, men holder heldigvis en respektfull avstand, før den forsvinner. Thomas, som har skysset toppsamlere ut til Vardøya gjennom flere år, fortalte meg under båtturen at noen besøkende hadde observert hele ni ørner på en og samme tur!  

 

 

Den ene etter den andre karakteristiske fjellformasjonen dukket opp i alle himmelretninger, og jeg følte at jeg var midt i smørøyet - omgitt av kjente og kjære kystfjell. Dessuten ble været bare bedre og bedre, noe som ikke akkurat la noen demper på turopplevelsen. Ganske snart kom flysignalet på toppen av øya til syne litt foran meg, og straks etter kunne jeg plante beina på Herøys høyeste punkt - 119 moh - og la blikket fare utover åpent hav, fjelløyer og et mylder av holmer og skjær.

 

 

Tross sin lave høyde hadde jeg en formidabel utsikt fra toppen. Jeg kunne se alt som var verdt å se av fjellformasjoner mellom Torghatten i sør og Hestmannen i nord - for øvrig to sentrale aktører i sagnet om helgelandsfjellene. Træna, Lovund, Lurøyfjellet, fjellene på Aldra, Tomskjevelen, Dønnmannen, De syv søstre, Finnknean, Høyholmstindan, Vega og Søla var alle godt synlige fra her jeg satt og betraktet dette fascinerende kystlandskapet.

 

 

Like gledelig som den flotte utsikten, var det at teltplassene var mange og gode rundt toppen. Her oppe ville jeg være! Dermed gikk jeg ned og hentet sekken, satte opp teltet og fikk i meg litt middag. Været holdt seg foreløpig bra. Noe bevegelse i lufta var det riktignok, men det ble aldri særlig sjenerende. Etter middag la jeg meg nedpå ei lita stund, og det gjeldende kartbladet "Skipbåtsvær" ble hentet fram og studert. Det var nesten ikke til å fatte at jeg hadde ignorert Herøy som turområde gjennom alle år! 

 

 

Utpå kvelden ble det litt mer skyer å se på himmelen, uten at det forringet utsikten på noen måte. Ytterst ute i havgapet kunne jeg se det blinkende lyset fra Ytreholmen fyr, og oppe i nordvest - ved Træna - kom både den artige fjellknausen Hikelen og Dørværet til syne. Nå var det på tide å sprette seg en velfortjent pils, og ta en kjapp ringerunde til venner og kjente.

 

 

Det var fint å sitte her på toppen av Vardøya og se utover Helgelandskysten i all sin prakt denne julikvelden, og ytterligere et par halvlitere ble hentet opp fra sekken og gjort kål på! Etter hvert ble jeg vitne til en nydelig solnedgang, men jeg la også merke til at det for alvor begynte å skye over fra sør. Det var vel egentlig som forventet - godværet skulle jo ikke vare så lenge. Det tok da heller ikke lang tid før det begynte å dryppe. Likevel ble det ikke kjøligere - tvert i mot.