Tur nr. 430 / 24. des. 2012:

 

Kvannfjellet Grane

          - til fots i fjellet - på julaften 

 

 

Til fots i fjellet - på julaften

 

For ganske nøyaktig ett år siden hadde jeg konkrete planer om å ta meg til topps på Kvannfjellet. Jeg kjørte da også til Majavatn, men presterte å sette fast bilen da jeg skulle ta meg inn på den ubrøytede veien til Tomasvatnet. Dermed ble det tur langs Vestersidveien over Finnsåsen ved Grane i stedet. Men det var den gang! Nå - ett år seinere, nærmere bestemt julaften 2012, var jeg parat til et nytt forsøk. I år var det ikke snakk om å sette seg fast i laussnøen. Tvert imot - det var nesten ikke snø i terrenget!

 

Fra Tomasvassveien tok jeg meg oppover den furu- og granbevokste lia i nord. Selv om den fysiske formen ikke var helt på topp, føltes det likevel godt å være på tur igjen. Det tok ikke lange stunda før jeg var på snaufjellet, og en varde kom til syne.  

 

 

Utsikten begynte allerede nå å gjøre seg gjeldenede - særlig mot Majavatnet og Tomasvatnet, men det blåste noe infernalsk, så dunjakke, lue og vindvotter måtte på. Kvannfjellet har form som en langstrakt åsrygg, og strekker seg ei drøy halvmil mot nord - med Sæterdalen på østsida og Bjortjønnmyrene på vestsida. Her oppe ved varden hadde jeg gjort unna de verste brattene. Videre var det bare å følge ryggen nordover. Likevel var jeg spent på snø- og isforholdene bortetter ryggen. 

   

 

Frykten viste seg ubegrunnet. Det var nesten ikke is i det hele tatt, og det lille av snø som fantes var akkurat passe hard skare som var god å gå på. Glatt var den i hvert fall ikke. Ellers var det mye nakent berg. Midtveis på ryggen, rundt høyde 640, var det et lite parti med litt lausere snø, men dette var unntaket. I bunn og grunn var det enkelt å ta seg fram bortover fjellryggen, tross sterk vind fra søraust. Rundt klokka 12 viste sola seg, og skapte et fint gjenskinn på den speilblanke isen på Tomasvatnet.  

 

 

Nordklumpen - den høyeste fjellknausen på det langstrakte Kvannfjellet kom stadig nærmere, og denne var naturlig nok målet for turen. Jeg var spent på utsikten nordover, da fjelltoppen ligger i enden av den flere mil lange Fiplingdalen. Snart var jeg ved varden, og kunne se de to Fiplingvatna foran meg. Det var selvsagt et flott skue, men dessverre var det veldig grått og skyete i nord, og så veldig langt så jeg ikke. På en klarværsdag ville jeg sett Okstindan i enden av Fiplingdalen, så jeg må tilbake hit opp!

 

Jeg vurderte å gå ned mot sørenden av øvre Fiplingvatnet, for så å gå Villmarksveien og E6 tilbake. Men det ville blitt en urimelig lang omvei med flere kilometers ekstra gange, så jeg valgte å følge ryggen av Kvannfjellet tilbake igjen. I fjellsida ned mot Tomasvassveien begynte det så smått å bli skumt, og dette lille partiet ble faktisk den mest utfordrende delen av turen. Jeg trynet hele to ganger pga noe is, men kom meg til slutt ned til veien. Noen få timer seinere kunne juleribba og akevitten inntas i andektighet.