Tur nr. 435 / 27. - 28. mai 2013:

 

Aldra / Aldertinden Lurøy

          - blod på tann

 

 

Blod på tann 

 

Med splitter ny bil ankom jeg p-plassen ved Stokkvågen utpå ettermiddagen. Herfra skulle jeg gå ombord i lokalbåten "Lurøyprinsessen" som transporterer folk og varer til og fra øysamfunnene i Lurøy kommune, deriblant Aldra. Den fjellrike øya ved Aldersundet besøkte jeg sist i 2006, da øyas høyeste fjelltopp Hjarttinden (967 moh) ble besteget - en tur der jeg traff på legendariske Thor Bergesen og journalist og forfatter Inge Ove Tysnes på toppen. Denne gangen var turen kommet til Aldertinden.

 

En veldig flott nattevandring opp mot Lesshornet i Bindal forrige helg hadde gitt meg blod på tann, og jeg fant ut at jeg ville kjøre samme opplegg på nytt igjen, lenger nord på Helgelandskysten. Riktignok litt tidligere start enn sist, men dog. Å ta natta til hjelp i den lyse årstida er noe jeg har fått mer og mer smaken på. Man unngår solsteiken, lufta er svalere og eventuell mygg- og insektsplage er mindre. Men først og fremst er det vel kanskje lyset og stemninga som råder om natta som er det mest attraktive. 

 

 

"Prinsessen" sakket farten idet vi nærmet oss kaia, og straks etter ble jeg satt i land på Aldra - klar for et nytt kapittel i sommerens fjelleventyr. Noe yr var merkbart i lufta da jeg gikk oppover bygdeveien, men ettersom værprognosene var gode bekymret det meg lite. Først måtte jeg komme meg opp i Alderskardet som skjærer seg tvers over øya i nordvestlig retning. Ifølge kartet skulle det gå en gammel ferdaveg gjennom skardet mot Stuvland på yttersida, men i hvilken forfatning denne var gjenstod å se.

 

Utgangspunktet for ferdaveien var ikke helt enkelt å finne, og det ble en litt knotete start. Bl.a. prøvde noen lam å følge etter meg fra den øverste gården, før jeg til slutt fikk geleidet dem tilbake mot fjøset igjen. Men like ovenfor fjøset kom jeg på en tydelig sti som tok meg opp i Alderskardet (ca 200 moh). Ved inngangen av skardet stusset jeg litt over en oppmurt konstruksjon av stein, som jeg antok kunne være et gammelt jaktskjul. Byggverket egnet seg utmerket til å deponere sovepose og andre saker i.

 

 

Med adskillig lettere sekk gikk jeg videre langs Aldervatnet. I enden av skardet, oppe i nordvest, viste Hestmannen seg i storslått profil. Ferdavegen som jeg hadde håpet skulle være fin å følge var det ikke mye å se til. Kun en utydelig sti kunne fornemmes, men det viste seg at den var vanskelig å holde. Deretter var det å baske seg gjennom småskog, busker og kratt og etterhvert noe myr, før jeg ved Stuvlandsvatnet tok til høyre mot den store fjellryggen som utgjør forlengelsen av Aldertinden.

 

 

På bare et par timer hadde været forandret seg fra overskyet og yr til sol og blå himmel, noe som medførte at shortsen måtte på. Oppover fjellsida ble det brattere og brattere. Den vanlige ruta for turer opp på Aldertinden er visstnok å ta seg oppover mot Dyrskardet, ei lita forsenkning i fjellryggen, men jeg innså nå at jeg hadde kommet skjevt ut i forhold til dette. Dermed var det bare å klyve rett oppover fjellsida, via bl.a. et tørt bekkefar med masse steinur. Det var bratt, men det gikk.

 

 

Da jeg skulle stramme skolissene røk plutselig den ene lissa, og jeg ble nødt til å improvisere litt for å få strammet til skoen. De mektige fjelltoppene Hjarttinden og Ørnestinden ruvet voldsomt på den andre sida av Alderskardet, som nå lå flere hundre meter under meg. Til slutt var jeg oppe på fjellryggen, kalt Himmelberget, og kunne fortsette ferden i fast og fint fjellterreng bortover mot Aldertinden. Dyrskardet ble passert, før jeg la i vei oppover tinden. 

 

 

Ryggen oppover så grei ut, med unntak av et "hakk" ganske høyt oppe som jeg var litt spent på, men det viste seg at det var en enkel sak å forsere. Ifølge boka Helgelandskysten - turer bratt og flatt, der turen til Aldertinden er beskrevet, skulle en bli snytt for utsikten innover mot Aldersundet fra toppen, noe som for en stor del viste seg å stemme. Et lite fjellparti like bortenfor toppunktet hindret utsikten mot Aldersundet, og dit bort kom jeg meg ikke pga ei diger fjellkløft.

 

 

Selv om størstedelen av Aldersundet ikke var synlig herfra, så var utsikten i alle andre retninger formidabel - ikke minst nordover langs kysten mot kjente og kjære kystfjell. Ei enslig buske utgjorde "toppvarden" (774 moh). Mellom Aldertinden og Liatinden (over Aldersundet) gikk det i årene 1966 - 1997 to antennespenn på ca 3500 m, som i sin tid var Nord-Europas lengste luftspenn. Disse inngikk i Omega-stasjonen i Aldersundet - en komponent i et verdensomspennende navigasjonssystem. 

 

 

Natta senket seg og det ble noe kjøligere, men turen var langt fra over. Nå skulle yttersida av øya tas nærmere i øyesyn. Nedover fra Aldertinden hadde jeg bestemt meg for å følge hele fjellryggen nordvestover mot grenda Stuvland - en distanse på flere km - i stedet for å ta meg ned brattene mot Alderskardet. Hele fjellryggen viste seg lettgått, og først nedover mot Stuvland ble terrenget mer knausete og småbratt.

 

 

Under en pause oppdaget jeg at både skalljakken og lua ikke befant seg i sekken, slik jeg trodde. Dette måtte jeg ha lagt igjen i nærheten av toppen. Jeg kunne saktens gått tilbake for å se etter klærne, men det hadde jeg ikke ork til. Jeg trøstet meg med at skalljakken var moden for utskiftning uansett. Å gå kun iført genser på overkroppen ble noe skralt mens jeg ennå befant meg i fjellet, men nedover mot lavlandet var ikke jakken noe savn lenger. Nede ved havnivå var det mildt og fint. 

 

 

Like før jeg kom ned til Stuvland la et par stykker ut i motorbåt. Tydelig at det er flere enn meg som liker seg ute i sommernatta. Gikk ut på kaia, der lokalbåten har anløp, før jeg fortsatte langs en grusvei sørover mot Ørnes. Det var nå langt på natt, men det var stemningsfullt å rusle langs grusveien i et bedagelig tempo, og bare trekke inn duftene fra alt som vokste og spirte. Fuglene kvitret og stod i, selv på denne tida av døgnet, og med ett fikk jeg se en rødrev springe over veien, vel 20 m foran meg.

 

 

Etter vel 3,5 km gange langs veien var jeg på Ørneset, der det eneste av bebyggelse var et gammelt Nordlandshus som etter alt å dømme fungerte som sommerhus. Fin plass og fint hus. Rett utenfor hadde jeg Stigfjorden og den relativt store og langstrakte øya Stigen.

 

 

Jeg var spent på hvordan ferdaveien gjennom Alderskardet var å følge fra Stuvland-sida. Til å begynne med må en ta seg gjennom to grinder ved Sørgården, før det bærer innover skardet mot Aldersundet. Veien viste seg ypperlig i halvannen km, nesten opp mot Stuvlandsvatnet, der myrene tok over.

 

Ved Stuvlandsvatnet var jeg så heldig å få se et par svaner utpå vatnet, og kort tid etter kom det jammen meg flygende en trane som landet elegant på den andre sida av vatnet. Artig å bli vitne til disse store og grasiøse fuglene, og se dem utfolde seg i den lyse Nordlandsnatta. Det var nesten noe eksotisk over det hele, og for min del er det første gang jeg ser svaner i tursammenheng. I tillegg til rødreven, svanene og tranen så jeg fem ryper på fjellet.

 

 

Myrene var seige, og nå gikk det stort sett kun på viljen. Klokka 05:15 var jeg framme ved stedet der jeg deponerte sovepose m.m. Det var fortsatt et par timer til lokalbåten kom, så jeg brettet ut liggeunderlaget og brukte soveposen som dyne, mens jeg myste oppover mot Aldertinden. Kjente at jeg var trøtt, og straks etter duppet jeg av. En time gikk fort, og det var på tide å ta fatt på bakkene nedover mot Aldersundet.

 

Det ble ikke mer enn ti minutters venting da jeg var nede ved kaia. Ei dame som skulle ta imot lokalbåten kjente meg igjen på bakgrunn av nettsida mi. Veldig hyggelig. Vi vekslet noen ord, før jeg hoppet ombord i "Lurøyprinsessen" som tok meg over til fastlandet for den nette sum av kr 58,-. Til Aldra kommer jeg tilbake, og da er det Ørnestinden som forhåpentligvis skal til pers.