Tur nr. 446 / 28. sep. 2013:

 

Andfjellet Rana

          - minste motstands vei

 

 

Minste motstands vei

 

Et dypt kutt i leggen, pådratt under en turmarsj langs Bodøelva ("Elvelangs"), gjorde at jeg måtte velge turmål med omhu. Å gå normalt bød ikke på problemer, men jeg ville helst unngå å overbelaste foten for mye før såret hadde grodd. Kunne jeg komme meg opp i høyden på en minst mulig anstrengende måte, ville det vært alle tiders - men hvor? Norgesatlaset ble hentet fram, og snart ble det klart at det mest aktuelle alternativet var Andfjellet på sørsida av Saltfjellet. Dit gikk det nemlig vei til topps.

 

I Saltdalen var det rim på flere av åkrene da jeg kjørte forbi, og på vei over Saltfjellet lå det et dryss med nysnø i fjelltoppene - deriblant Andfjellet, med sitt iøynefallende tårn på toppen. Tydelig at høsten hadde festet grepet! Framme i Virvassdalen hadde temperaturen steget til åtte grader, og det tegnet til å bli en nydelig høstdag med sol og klar luft, for ikke å glemme de flammende fargene i løvskogen. Fire biler stod parkert på den lille p-plassen da jeg la i vei med dagstursekken.      

 

 

Veien buktet seg oppover fjellsida - først gjennom bjørkeskog, men ganske snart passerte jeg skoggrensen, og utsikten begynte å gjøre seg gjeldende - særlig ned mot den øverste delen av Dunderlandsdalen og fjellene rundt.  

   

 

Tårnet på toppen av fjellet kom gradvis til syne, og da jeg nærmet meg så jeg også folk. Det viste seg at det var to stykker som drev på og bar ut saker og ting fra tårnet, som de brant i en pyramideformet steinovn på utsida.

 

 

Nå er ikke tårnet plassert helt øverst på Andfjellet, dit det er en drøy km ekstra å gå. Vurderte om jeg skulle gjøre vendereis ved tårnet, eller om jeg skulle fortsette helt til topps. Skaden i foten hadde jeg ikke merket særlig mye til, og selv om det lå nysnø videre opp mot toppen så virket terrenget såpass slakt og fint at jeg valgte å fortsette i rolig tempo. 25 minutter seinere stod jeg ved toppvarden og speidet utover Saltfjellet og utallige andre fjell i alle retninger.

 

 

Jeg gikk ikke via tårnet på vei tilbake, men videre nedover fulgte jeg veien. Et stykke nede i fjellsida får jeg plutselig se en elg foran meg, som straks legger på sprang. Fulgte elgen med øynene i nærmere et minutt, før den til slutt forsvant i skjul. Bestandig artig å bli vitne til litt dyreliv i naturen, selv om elgen lever farlig i disse dager. Folk var det også å se på denne turen. I tillegg til de to som drev og arbeidet oppe ved tårnet, så jeg tre fjellvandrere som kom ned fra den høyeste toppen, da jeg var på vei opp.