Tur nr. 461 / 27. - 28. jul. 2014:

 

Toven (Nordtoven) Hemnes / Vefsn / Leirfjord

          - langs vei og lei

 

 

Langs vei og lei

 

Det vidstrakte fjellområdet Toven mellom Ranfjorden og Vefsnfjorden hadde jeg aldri viet noen form for oppmerksomhet - dette til tross for at fjellet ligger midt mellom Helgelandsbyene Mo i Rana, Mosjøen og Sandnessjøen. Grunnen var delvis mangelen på iøynefallende topper, men det hadde også festet seg et inntrykk av at Toven skulle være et vanskelig fjell å ta seg fram i. Det fikk så være. Nå var det på høy tid å gjøre seg kjent med Leirfjord kommunes høyeste fjell - og for en opptur det skulle bli!

 

Som en rekke andre ganger denne sommeren, hadde jeg lagt opp til å gå på kvelden og natta. Etter middag satte jeg meg bak rattet og kjørte til Bardal, over kommunegrensen til Hemnes og nesten helt til fergeleiet i Leirvika. En grusvei ble så fulgt et lite stykke sørover Neverlidalen, til en bom gjorde det tvingende nødvendig å parkere. Etter inntak av næring, heiv jeg på meg dagstursekken og fulgte

grusveien videre innover den skogkledde dalen til fots, mot den for lengst nedlagte gården Neverli.   

 

 

Etter vel to km gange opphørte grusveien. Det gamle våningshuset i Neverli så ut til å ha sett sine beste dager, før et vakkert rødmalt hus i adskillig bedre forfatning ble passert. En stor grå fugl med spiss stjert drev og sirklet rundt, uten at jeg var i stand til å bestemme arten. Ifølge kartet skulle det gå en sti videre innover dalen, noe som viste seg å stemme. Det som imidlertid var litt spesielt, var at stien i begynnelsen var nokså utydelig, for så å bli godt synlig etter hvert. Normalt sett er det jo omvendt. 

 

Stien tok meg over den lille Vesterbuktelva, som var grei å forsere, og videre oppover langs Sørbuktelva. Merkelige navn, da det ikke finnes noen slags bukter i nærheten. Tvert imot er Vesterbukta og Sørbukta navn på fjellskard. Et godt stykke inne i dalen bar det oppover ei ganske bratt li. Jeg fryktet for at dette skulle bli en slitsom affære, men det gikk lettere enn antatt - fortsatt langs den godt opptråkkede stien. Snart var jeg på snaufjellet, og fikk et herlig skue nedover Neverlidalen.

   

 

Jeg satte meg ned på en framstående og gresskledd knaus ved en liten varde, og fikk slukket tørsten. Det var en varm og fin sommerkveld av beste merke, og det passet i grunnen bra med en pause nå, etter halvannen times gange. Dro kjensel på flere av fjellene i nord, f. eks. Veten med Hemnessenderen på toppen, men mest oppmerksomhet ble likevel viet bebyggelsen på Hemnesberget, som kunne ses klart og tydelig herfra. Også de spisse tindene nord for Sjona var iøynefallende.

 

Fremdeles var det langt til Tovens høyeste punkt, Nordtoven (995 moh.), som var målet for turen, men fjellet så lettgått og innbydende ut videre, stikk i strid med det jeg hadde forestilt meg, og jeg gledet meg til å stryke til fjells. Stien fortsatte innover snaufjellet, og her var det til og med varder. Det slo meg at jeg muligens fulgte ei gammel farlei, og at denne godt kunne være flere hundre år gammel. Leia hadde retning mot det store Hansfinnvatnet - som nok er blitt oppsøkt gjennom tidene for matauk.

 

 

Jeg skulle imidlertid opp i høyden, og måtte dermed ta av fra den vardede stien. Det bar først oppover mot Svartholtoppen. Hansfinnvatnet kom til syne under meg, og i horisonten dukket Botnkrona i De syv søstre opp. Fra et medgjørlig og lettgått fjell, ble terrenget videre sørover en del røffere. Men med unntak av en litt vrien skrent i nærheten av Svartholtoppen, der jeg måtte fire meg ned ei fure, var det i det store og hele en kurant sak å ta seg fram. Sola gikk etter hvert ned, og lufta ble svalere.

 

Passerte et par fjelltjønner, før det bar oppover mot den anonyme Hallvardtinden. Fra toppen så jeg rett mot Tovens høyeste punkt, Nordtoven, drøyt halvannen km lenger sør. I sørøst ruvet Lukttinden og Dårtindan, og lenger inn mot svenskegrensen Okstindan. Ute ved kysten var spesielt Tomskjevelen og de andre toppene på Tomma iøynefallende. Det var stemningsfullt å vandre i fjellet denne fine sommernatta, og til slutt var det bare å ta seg oppover mot varden på Nordtoven, knappe 1 000 moh

 

 

Klokka fem på tolv var jeg omsider framme ved "treriksrøysa", der kommunene Hemnes, Vefsn og Leirfjord møtes. I sørvest ruvet De syv søstre og i samme retning kunne jeg se lysene fra Sandnessjøen i halvmørket, vel 35 km unna. Jeg fikk dessuten inntrykk av hvor stort dette fjellet egentlig er, med et viddeaktig fjellterreng som bølget seg milevis sørover mot Vefsnfjorden. Navnet Toven skal ifølge O. Rygh bety det samme som Tuva eller Tuven, altså et fjell med form som ei tue.  

 

 

Like bortenfor toppvarden var det murt opp ei sementsøyle, og denne egnet seg ypperlig som kamerastativ. La merke til noe havskodde ute ved kysten, men jeg fryktet ikke at den skulle skape trøbbel for meg på tilbaketuren.

 

 

Etter en drøy halvtime på toppen, var det å ta fatt på tilbaketuren. Fulgte grovt sett samme trase som jeg hadde kommet, men ved Svartholtoppen gikk jeg litt lenger vest, slik at jeg unngikk den vanskelige skrenten. Det bar så nedover mot den vardede stien, som ble fulgt videre. Framme på knausen, der jeg hadde meg en pause på vei oppover, ble det på ny en pause. Skodda, som var i ferd med å sive innover Neverlidalen, ble opplyst av morgensola, og dette skapte noen utrolig stilige lysvirkninger. 

 

 

Å gå i tett skodde hadde jeg opplevd for kun fire dager siden, da jeg kom ned fra Melkfjellet i det indre av Rana, og jeg fikk da erfare hva god varding betyr. Denne gangen kunne jeg følge en god sti, og jeg bare nøt de storslåtte synsinntrykkene som skodda og sola skapte nå på nattmorgenen.

 

 

Nede i dalen var gresset vått av dugg. Skodda fikk jeg aldri nærkontakt med, men himmelen skyet etter hvert over. Det var trivelig å slentre seg langs den gamle stien nedover dalen, nå grytidlig på morgenen. Fra Neverli var det bare å følge grusveien tilbake til bommen, der bilen stod parkert. Helt på tampen ble lufta fylt av lett yr. Vel nede igjen kunne jeg konstatere at skodda begynte å legge seg over fjelltoppene. På turen observerte jeg om lag tolv ryper, i tillegg til noen rypeunger.      

 

Toven ble et langt hyggeligere bekjentskap enn det jeg hadde forestilt meg. Ikke minst var det en veldig fin tilnærming mot toppen. Først på grusvei, så langs sti, før et lettgått fjellterreng ble avløst av et noe røffere, men ikke spesielt krevende landskap. Med bestigningen av Nordtoven, som er det høyeste fjellet i Leirfjord kommune, er 16 av i alt 18 "kommunetopper" på Helgeland besteget. Per dags dato står kun Strandtinden (Lurøy) og Steintinden (Rødøy) igjen for mitt vedkommende.