Helt vilt!
Av fjorårets fire teltturer i lag med Jan, gikk to av dem til det "forjettede" dalføret Haustreisdalen. Årets sommer hadde så langt ikke bydd på en eneste telttur i lag, da Jan hadde hatt tilhold i Lofoten, der han hadde vært engasjert noen uker i forbindelse med oppføringen av det nye vikingmuseet på Borg. Men nå var vi endelig samlet igjen - klar til å legge ut på nye eventyr. Etter å ha lagt hjernene våre i bløt, med tanke på utvelgelse av turmål, hadde vi endt opp med følgende spenstige destinasjon - Haustreisdalen!
Det egentlige målet var imidlertid å bestige Brurskanken, som vi av værmessige årsaker måtte gi opp i fjor sommer. Mens vi den gang hadde Herringbotnet som utgangspunkt, valgte vi nå å starte fra Fallmoen, der Jan for tiden ferierte. Planen var å ta oss over Reinfjellet allerede i natt, slå oss til ro et eller annet sted ved Holmvatnet, lengst nord i Haustreisdalen, og derfra gjøre et framstøt mot Brurskanken. I halv ellevetida på kvelden akslet vi hver vår sekk på ryggen, og strøk til fjells.
Sola var gått ned, og det var allerede blitt nokså skjømt - seint på sommeren som det var. Men det var likevel mildt og på alle måter en nydelig kveld. Oppspilt av eventyrlyst tok vi oss først langs en lettgått traktorvei inn mot den knøttlille Pelydalen. Deretter over Holtan, før vi etter hvert kunne ta fatt på Reinfjellet. Mens vi fortsatt var på Holtan ble vi vitne til intet mindre enn tre elger på vestsida av Pelydalen. I skumringa så vi elgene i tydelig profil mot den klare himmelen, før de trasket i skjul.
På vei oppover snaufjellet, langs Slettbekken, får vi plutselig et sterkt lys rett i fleisen. Selv om månen bare var halv, skinte den forbausende klart i den halvmørke sommernatta, og nærmest blendet oss. Etter ei stund var vi oppe på Reinfjellet, og en vidstrakt utsikt åpenbarte seg i alle himmelretninger. På østsida av fjellet strakte Haustreisdalen seg og oppe i nordøst tronet Brurskanken sammen med andre velrenommerte størrelser. I det fjerne bredte også Okstindbreens iøynefallende kappe seg.
Jan og jeg fulgte fjellet nordover, men med tunge sekker og tallrike småkløfter som måtte forseres var framdriften så som så. Vi begynte for alvor å bli i tvil om det var hensiktsmessig å ta oss helt mot Holmvatnet. Etter en rask rådslagning, ble vi enige om å gå strakeste veien ned i Haustreisdalen, og slå oss til ro ved nordre Svartvatnet. Dit var det imidlertid lengre enn det vi fikk inntrykk av fra snaufjellet. De store og seige myrene sugde dessuten krefter, og vi var rimelig slitne da vi kom fram.
I og med at vi gikk på natta hadde det rukket å bli morgen da vi var framme, og nok en strålende sommerdag var i emning. Noe av det første vi la merke til var hvor kraftig nedtappet dette regulerte vatnet var. Men verre var det at det ikke var egnede teltplasser å oppdrive i krattskogen rundt vatnet. Etter nærmere en times hvileløs leiting etter et akseptabelt sted å slå leir, fant vi omsider en brukbar plass i den vestligste bukta, sør i vatnet - fullstendig omgitt av kronglete småbjørk.
Turen over fjellet kunne by på et rikt dyreliv, i form av både småvilt og storvilt. Foruten de tre elgene vi så på vestsida av fjellet, fikk vi øye på en stor og flott reinokse nede i Haustreisdalen, i tillegg til en mengde kyr. 15 - 20 ryper ble dessuten observert i løpet av nattens etappe. For øvrig passerte vi et reingevir med en imponerende størrelse. Nå gjaldt det å få i seg litt mat, før vi kunne krype inn i teltene. Så mange timers hvile ble det dog ikke, før solsteiken utpå formiddagen tvang oss ut i teltskyggen.
