Tur nr. 142 / 21. - 28. aug. 1996:

 

Børgefjellet (Ranseren) Hattfjelldal / Sverige

          Dag 6 - rundtur fra Ranserbua

 

 

Rundtur fra Ranserbua

 

På tross av ei god natts søvn i Ranserbua hersket det ei noe betent stemning utover formiddagen mellom meg og Jan - et ikke helt ukjent fenomen når man bor tett oppå hverandre. Jeg hadde behov for å ta meg en formiddagstur for meg selv, og ville gå opp til noen tjønner ved Raentserenmehkie, og muligens helt til Saksenvatnet i nabodalføret til Ranserdalen. For Jan var det helt i orden, og vi ble enige om at han skulle komme etter litt seinere.

 

"Grumset" fra morgentimene ble straks erstattet med spenning og naturglede da jeg la i vei. Det var stor vannføring i Ranserelva etter alt regnet det siste døgnet, men i dag var det heldigvis slutt på nedbøren. Etter bare halvannen km var jeg framme ved tjønnene, før det bar videre mot sørøst og ned i Saksen-dalføret. Med ett kom det drøyt fire km lange Saksenvatnet til syne foran meg, og like etterpå kom Jan traskende. Vi fant ut at vi ville fortsette langs vatnet, og slik ble det. 

 

 

Landskapet var adskillig mer steinete og goldt enn i den frodige Ranserdalen, men så ligger da også Saksenvatnet 112 meter høyere enn Ranseren. Uansett var det spennende å gjøre seg kjent med stadig nye områder av Børgefjellet, og Jan og jeg var for lengst blitt vel forlikte. Plutselig blir vi vitne til et ras fra en skavl oppe i nordhellinga av Jetnamsfjellet på den andre sida av vatnet, og ikke lenge etter kommer det jammen et nytt ras! Det var stilig å se de harde snøblokkene rase nedover fjellskrenten. 

 

 

Sakte men sikkert fjernet vi oss fra Saksenvatnet og satte kursen oppover mot riksrøys 204 A - som var det nye turmålet. Vel framme ved riksrøysa vurderte vi om vi skulle gå tilbake igjen samme vei eller om vi skulle ta oss over Saksenfjellet. I antall kilometer var det ingen stor forskjell på de to alternativene, men det ville selvsagt bli mer opp og ned om vi skulle ta oss over fjellet. Vi valgte å fortsette over fjellet fordi det da ville bli en skikkelig rundtur. Først måtte vi imidlertid ned et stykke mot nordre Vuøllevatnet.

 

 

Fra vestenden av Vuøllevatnet tok vi sikte på et skard i Saksenfjellet. Etter drøyt 200 høydemeter var vi øverst i skardet og så Ranserdalen og Ranseren ligge foran og under oss i nord. Noe rein var å se i fjellet. På vei ned i dalen begynte det så smått å bli skumt, og etter åtte timer på farten var det godt å se igjen Ranserbua. Vannstanden i elva hadde gått tilbake igjen, kunne vi konstatere. Det ble en vakker kveld med måneskinn. I morra måtte vi forlate denne flotte villmarksdalen og begi oss nordover.