På nye eventyr
Alvoret begynte å gå opp for meg da jeg kjørte gjennom "Nordlandsporten" på vei sørover. Jeg var allerede i Trøndelag, og hadde kun noen kilometer igjen til utgangspunktet for årets Børgefjelltur - Smalåsen. Planleggingen, innkjøpene og forberedelsene de siste dagene hadde i høyeste grad vært lystbetonte sysler, og da jeg lempet sekken i baksetet og satte meg bak rattet bare gledet jeg meg til turen. Men nå begynte altså de berømte sommerfuglene å gjøre seg gjeldende.
Framme ved p-plassen på østsida av Smalvatnet heiv jeg den 28 kg tunge sekken på ryggen og begav meg villmarka i vold. Ei uke var avsatt til turen, og Viermavatnet var utpekt som hovedleir. Der skulle jeg etter planen møte Jan, som hadde et helt annet utgangspunkt enn meg. På sett og vis var fjorårets suksessfulle tur til Ranseren / Ranserdalen en slags mal for årets opplegg. Også da gikk vi noen dager for oss selv, før vi til stor gjensynsglede forentes ved Reinhornvatnet. Mye å prate om hadde vi også.
Sakte, men sikkert tok jeg meg oppover Smalåsen langs Mattisveien, som på ingen måte er noen vei, men en smal sti. Før jeg visste ordet av det var jeg på toppen, og så ned mot Namskroken, der elvene Namsen og Storelva forenes. Herfra begynner Namsen å renne mot sør. Jeg kunne så vidt høre den tunge larmen fra de store elvene helt opp på åsen, og suset av villmark var allerede iferd med å feste grepet. Et nytt eventyr var i emning!
Ned gjennom skogen bar det. Tok en titt på skogstua ved Storelva, før jeg gikk ei hengebru over nevnte elv og trådte inn i nasjonalparken. Straks etter var jeg ved Mattisflya - et stilleflytende parti av Namsen. Dette var et riktig så idyllisk sted, og flere bålsteder ved elvebredden ble passert. Namskroken er for øvrig et av svært få steder i Børgefjell nasjonalpark hvor det vokser gran. Etter en pause ved elva fortsatte turen oppover mot Jengelskardvatnet, som var dagens mål.
Skardet jeg fulgte var langdrygt, og vindkulene gjorde ikke ferden enklere. Dessuten satte det inn med piskende regnbyger. I det hele tatt var det en sur værtype, og jeg begynte å glede meg til å komme fram. Været forhindret meg imidlertid ikke i å til stadighet bøye meg ned og plukke fullmodne molter, som det var rikelig med. Det ble en del munnfuller, før jeg endelig hadde Jengelskardvatnet foran meg.
Stusset litt over en hvit plastbåt som lå på en tange, før jeg omsider kunne lempe av meg sekken.
Jeg slo meg ned i ei innbydende vik på sørvestsida av vatnet, med ei jevn og fin gresslette bak. Ikke mange folk var å se på turen, med unntak av et par vandrere som kom ned til p-plassen da jeg startet, samt noen molteplukkere oppe på Smalåsen. I Namskroken observerte jeg skogsdue og i området vest for Jengelskardvatnet så jeg tolv ryper. Det ble en tung førsteetappe, men de neste dagene ville forhåpentligvis bli litt mer bedagelige.
