Tur nr. 187 / 5. - 15. aug. 1999:

 

Børgefjellet (Store Kjukkelen) Grane / Hattfjelldal

          Dag 1 - full av forventning

 

 

Full av forventning

  

August var her - noe som de siste årene har vært ensbetydende med langtur i Børgefjellet. For femte år på rad skulle jeg snøre sammen fjellstøvlene, hive storsekken på ryggen og begi meg villmarka i vold - denne gangen til Stor-Kjukkelen, midt inne i nasjonalparken. Med gode erfaringer fra fjorårets tur til vestre Sipmeken, der jeg fikk prøvd meg ei lita uke mutters alene, hadde jeg i år lagt opp til hele ti døgn alene i fjellheimen. Det ville i såfall bli min lengste tur noen gang - med eller uten andre.

 

Turen hadde jeg sett fram til lenge, og nå stod jeg endelig i Simskardet, klar til dyst. Pulsen steg noen hakk av ren og skjær entusiasme da jeg la i vei med 25 kg på ryggen. Først noen få hundre meter tilbake langs veien, så utpå ei hengebru over Simskardelva, før jeg fortsatte innover Simskardet langs sørsida av elva på en godt opptråkket sti. Etter at også Rørskardelva var passert på hengebru bar det oppover lia og innover Rørskardet, og etter hvert kom jeg over skoggrensen.

 

 

Her oppe i snaufjellet var det både lettere å ta seg fram og et mer oversiktlig terreng, naturlig nok. Ti døgn skulle jeg altså oppholde meg i fjellet, hvis alt gikk etter planen - ikke særlig lenge for de virkelig garvede, men for meg var det likefullt en milepæl. Planen var å gå en stor runde rundt Kvigtindmassivet, via hovedleiren inne ved Stor-Kjukkelen, for så å ende opp ved utgangspunktet i Simskardet. Denne første dagen ville jeg prøve å komme meg opp mot øvre Rørskardvatnet. 

 

Et stykke oppe i skardet var det på tide med middag, og på toppen av en markant morenehaug slo jeg meg ned og gikk i gang med kokkeleringen. Vannet i Rørskardelva var overraskende varmt, men det fikk stå sin prøve. Nå, når jeg satte meg ned og fikk i meg et velsmakende måltid kom den gode gamle "Børgefjellfølelsen" snikende - en gjennomgripende følelse av frihet, spenning, eventyrlyst og velvære. Sivilisasjonens synsinntrykk og lyder var allerede borte. Kun naturens evige pulsslag kunne fornemmes.

 

 

God og mett fortsatte jeg ferden videre oppover det temmelig langstrakte Rørskardet, før omsider øvre Rørskardvatnet kom til syne foran meg. Fjellvatnet var ikke stort - nærmest bare ei tjønn, men det var likevel et trivelig sted, og etter et par minutter med rekognosering fant jeg meg en velegnet teltplass utpå en tange. På tross av at jeg kun befant meg drøyt 800 moh var det ikke antydning til vierkratt i området.

 

Folk så jeg allerede ved brua over Simskardelva. Her oppe ved øvre Rørskardvatnet stod det et telt på vestsida av vatnet, som jeg tilfeldigvis oppdaget da jeg drev og satte opp mitt eget. Litt seinere så jeg eierne gå langs bredden av vatnet og sørover. Utpå kveldingen tok jeg meg en liten tur opp i den slake fjellsida i vest. Jeg skuet da sørover mot nedre Rørskardvatnet. Også der var det folk. I grunnen bare artig at også flere lever ut friluftsdrømmen i Børgefjellet, tenkte jeg, før jeg krøp ned i soveposen.