Mot målet - i sludd og solskinn
Det gode været jeg hadde vært begunstiget med hittil på turen var definitivt borte i dag. Jeg stod opp til duskregn med innslag av sludd! Himmelen var dessuten blitt like grå som den steinørkenen jeg befant meg i. Vel, vel - her var det bare å tilpasse seg de rådende klimatiske forhold! Med full bekledning og lua tredd godt nedover ørene la jeg i vei videre østover fra navnløse vatn 954. Bare tanken på at jeg snart ville bevege meg bort fra gråsteinen og inn i et langt vennligere landskap varmet.
Kun ca 40 høydemeter måtte jeg oppover, før jeg nådde det høyeste punktet i skardet. Fra nå av gikk det nedover mot søre Biseggvatnet, som jeg kunne se noen få kilometer lenger framme. Været skiftet ustanselig mellom kaldt duskregn, sludd, glimt av sol og brå vindkast. Og selv om det ikke var bratt nedover, så var det fryktelig steinete og til dels ganske grov urd. Den litt ekle blandingen av regn og snø som la seg på steinene gjorde det sleipt og glatt, og med en tung sekk på ryggen gikk det ikke fort.
Tendensen var imidlertid god - både værmessig sett og terrengmessig sett. Nede ved Biseggvatnet var steinørkenen i stor grad et tilbakelagt stadium, og et grønnere og mer innbydende landskap tok over. Det ble dessuten stadig mer blå himmel å se, og sluddet forsvant. I det hele tatt så jeg lyst på fortsettelsen. Tok meg en pause på ei lita sandstrand, før jeg fortsatte mot utløpet av det langstrakte vatnet. Her prøvde jeg noen kast med stanga, med det resultat at jeg slet sena og mistet duppen.
Det gikk overraskende greit å krysse Biseggelva like nedenfor utløpet, og straks kom jeg inn i et svært så lettgått fjellterreng. Skillet mellom det alpine og steinete landskapet i vest og de myke og vennlige terrengformasjonene i nasjonalparkens midtre deler er temmelig iøynefallende. Det går da også en markant geologisk grense her. Mens bergartene i vest hovedsakelig består av såkalt "Børgefjellgranitt" er midtpartiet i stor grad dekket av morene, som gjør landskapet frodigere.
Magen begynte etter hvert å komme med umiskjennelige signaler om at det var middagstid. Rigget meg dermed til i ei gresskråning, like ved en bekk, og fyrte opp primusen. Mens jeg satt og gaflet i meg den godt krydrede gryteretten stivnet plutselig blikket. Rundt meg stod intet mindre enn 50 - 60 rein, ikke altfor langt unna. De stirret nysgjerrig på den tobeinte - og jeg stirret tilbake. Men nå er jo reinen en harmløs dyreart, så jeg fortsatte måltidet i fred og fordragelighet, og snart var flokken på vei videre.
Den siste biten mot Stor-Kjukkelen gikk gjennom et noe uoversiktlig landskap, med tallrike hauger og små rygger som man måtte manøvrere seg mellom - men endelig: Store Kjukkelvatnet! Fra en høyde åpenbarte med ett den store fjellsjøen seg foran mine føtter. Her jeg stod gikk det bratt ned i vatnet, men jeg la merke til at litt lenger nord var det et relativt langt og flatt nes ved munningen av en bekk. Noen minutter seinere var jeg framme, og stedet var akkurat like innbydende som jeg hadde håpet på.
Drøye fem og en halv time hadde jeg brukt på dagens marsj. Helt greit, med tanke på den vanskelige steinurda som måtte forseres nedover mot Biseggvatnet, samt middagspausen. Været var heldigvis kraftig forbedret siden i formiddag. Ved Stor-Kjukkelen var det kun antydning til litt yr i lufta av og til. Kvigtinden var imidlertid innhyllet i skyer. Her skulle jeg la humla suse i flere døgn, og muligens få meg noen dagsturer med lett sekk. Gikk frampå neset, og på vei dit oppdaget jeg ei fin lita sandstrand.
Etter at teltet var montert, og jeg begynte å gå litt gjennom saker og ting i sekken, oppdaget jeg at markboksen med ca 50 mark var borte! Faen! Den måtte ha blitt forlagt ved utløpet av Biseggvatnet tidligere i dag. Dermed stod jeg uten mark midt inne i fiskeeldoradoet Børgefjell. Etter litt uunngåelig irritasjon klarte jeg å forsone meg med omstendighetene, og snart var humøret på plass igjen. Det er forresten ikke første gang jeg glemmer ting ved Søre Biseggvatnet. I 1995 "ofret" jeg en primus der.