Tur nr. 187 / 5. - 15. aug. 1999:

 

Børgefjellet (Store Kjukkelen) Grane / Hattfjelldal

          Dag 6 - til topps - i snøvær og skodde

 

 

Til topps - i snøvær og skodde

 

Etter en kald natt våknet jeg opp med rim på både teltduken og sekken. Om det var lite som minnet om sommer, muliggjorde likevel været en bestigning av selveste Kvigtinden. På Børgefjells høyeste fjelltopp (1.699 moh) hadde jeg vært før, nærmere bestemt i 1995, men fire år etter fristet det med en ny tur. Selv om Kvigtinden kan bestiges fra flere kanter, syntes jeg den ruta jeg hadde lagt opp til i dag - fra sørøst - virket ekstra spennende.

 

Fra teltplassen la jeg i vei i nord-nordvestlig retning oppover langs et bekkefar. Terrenget var slakt og fint å ta seg fram i, og det tok ikke lange stunda før jeg kom til den første av en rekke småtjønner. Ved alle tjønnene var det fine teltplasser - selv ved den øverste av dem, vel 1.030 moh. Herfra tok jeg fatt på en fjellrygg mot sørvest - mot høyde 1.403. Terrenget ble adskillig brattere, men det var fortsatt fint å gå - enn så lenge.  

 

 

Silhuetten av en mannsperson på vei nedover kom av og til til syne, og like under høyde 1.403 møtte jeg vedkommende. Det var en trønder, og vi tok oss tid til en liten fjellprat. Han fortalte bl.a. at han hadde truffet en danske ved toppvarden. Jeg fortsatte sørvestover mot toppen av Kvigtindaksla (1.588 moh), mens utsikten stadig ble bedre. På høyre side av ryggen hadde jeg nå den minste av to isbreer som ligger i østhellinga av Kvigtindmassivet.

 

 

Jo høyere jeg kom - dess kaldere ble det, naturlig nok, og over ca 1.600 moh lå det nysnø mellom steinene. Det som imidlertid var mer bekymringsfullt var et værskifte som tydeligvis var på gang. Fra vest kom det inn mørke og fryktinngytende skyer, og like etter forsvant toppen av Kvigtinden inn i skyene. På topp 1.682 satte jeg meg ned for å avvente situasjonen. Med ujevne mellomrom kom toppen til syne, før den forsvant igjen. Etter en halvtimes pause med mat, drikke og svensk radio fortsatte jeg.

 

 

Først måtte jeg nedover drøyt 60 høydemeter, før jeg kunne ta fatt på selve toppen. Etter å ha tatt meg gjennom storsteinet urd kom jeg omsider opp til toppvarden i tjukk og tett tåke. Her oppe var det flere, viste det seg! Tre damer og en mann fra Namsos (opprinnelig fra Brønnøysund) satt og nøt sin medbragte niste. Like før jeg kom opp hadde mannen i følget posert naken for damene, som følge av et tapt veddemål. Vi tok bilder av hverandre (med klærne på, vel å merke), før jeg tok fatt på tilbaketuren.

 

 

Mens jeg på Kvigtindturen i 1995 fikk trøbbel med kameraet på toppen, var det utsikten som sviktet denne gangen. Det var rett og slett ingen verdens ting å se i skoddehavet, med unntak av det steinete terrenget like foran meg. På vei nedover begynte det dessuten å snø! Selv om det ikke var mange snøfillene, så ble steinurda våt, og jeg så meg dermed nødt til å ta det svært rolig. Skodda hadde festet grepet, og snøen opphørte ikke før jeg var nede på ca 1.400 moh.

 

Det ble en lang marsj nedover, og fjellturen kjentes etter hvert godt i beina. Men omsider kom jeg ned i slakere terreng, og de siste 2,5 kilometerne bortover mot Stor-Kjukkelen var bare herlige. Jeg så rein mellom 900 og 1.000 moh både på opp- og nedovertur. I tillegg så jeg om lag 20 ryper på turen. Kvelden ble naturlig nok brukt til avslapping, og etter hvert ble det også en skarp en. Dette var den siste kvelden min her ved Stor-Kjukkelen. I morgen ville jeg begi meg nordover mot Båttjønna.