helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      407 Roedoeya
 
Tur nr. 407 / 27. - 28. jul. 2011:
 
Rødøya / Rødøyfjellet Alstahaug
          Dag 1 - blant bergkunst og helleristninger 
 
 
 
 
Kartlink
 
 

Helleristninger
 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 1: 
 
Start:
18:45
Framme: 
20:35 (helleristningsfeltet på Valen) / 22:25 (leirsted) 
Temperatur:
+ 17 * ca 
Vær:
Overskyet.
 
 
 
 
Blant bergkunst og helleristninger
 
Etter fjorårets overnattingstur til den frodige jordbruksøya Mindlandet, lengst sør i Alstahaug kommune, var det nå duket for en ny tur i området - denne gang til naboøya Rødøya (Tro), med sitt unike utseende og rike forhistorie.
 
Jeg ankom fergeleiet på Tro med ferga "Tjøtta". Selv om det hadde rukket å bli kveld, hadde jeg fortsatt noen timer på meg før det begynte å mørkne.       
 
 
 
 
For første gang på Tro. 
 
 
 
 
 
Mon tro hva Tro kan skilte med av attraksjoner?
 
 
 
Omtrent det første jeg la merke til var ei info-tavle med overskriften Helleristningsøya. Rødøya er kjent for to ting - sitt karakteristiske røde fjell og helleristningsfeltene. Det iøynefallende rødlige fjellet består bl.a. av en rødforvitret serpentinbergart og grunnstoffet krom (kilde: snl.no). Når det gjelder helleristningene, så er landets kanskje mest berømte enkeltristning "skiløperen" en av figurene. 
 
 
 
 
På "helleristningsøya".
 
 
 
 
 
Jeg leser om bergkunsten i området.
 
 
 
Jeg tok sekken på ryggen og bega meg langs grusveien nordover øya. I et veikryss viste et lite treskilt med øyas store kjendis, "skiløperen", at jeg var på rett vei. Det var fullstendig vindstille og en fin temperatur, om enn noe fuktig luft, og en umiskjennelig duft av gress og sommer fylte neseborene. 
 
Det er jo bestandig spennende å besøke nye steder. Særlig synes jeg øyene på kysten med sin lange bosettingshistorie, velutviklede kulturlandskap - i tillegg til naturen - er interessante. Denne øya var i så måte intet unntak. 
 
 
 
 
Øyas store sønn - "skiløperen".
 
 
 
Skritt for skritt nærmet jeg meg Rødøyfjellet, som fortsatt lå noen km lenger framme. Jeg hadde et visst håp om å komme meg til topps på fjellet i løpet av kvelden, men irriterende nok var selve toppen dekket av skyer. I følge meteorologene skulle det klarne opp etter hvert, men nøyaktig når dette ville inntreffe var mer usikkert. Litt av poenget med toppbestigninger er jo nettopp utsikten, så hvis det ikke ble noen forandring snart sto fjellturen i fare. 
 
 
 
 
 Selv om toppen av Rødøyfjellet er innhyllet i skyer, er det mye vakker natur.
 
 
 
 
Da det ikke var antydning til letning i det massive skydekket, fant jeg ut at jeg ville forandre den opprinnelige planen. Eventuell fjelltur fikk vente til dagen etter. I stedet ville jeg konsentrere meg om helleristningsfeltet på Valen i kveld. 
 
 
 
 
 
 
 Langs landeveien.
 
 
 
 
Etter et par km langs landeveien kom jeg til Rødøyvågen. Her var det laget til en stor platting med bord og benker. Også ei flott gamme var satt opp like ved, men denne var som forventet låst. Satte meg ned på en av benkene og fikk i meg noe mat. I og med at jeg ikke hadde noen klar forestilling om hvor jeg skulle overnatte, vurderte jeg å slå meg til ro her. Men da jeg, vha kartet, oppdaget at jeg ikke befant meg på den "egentlige" Rødøya slo jeg denne tanken fra meg. 
 
 
 
 
 
Ei gamme ved Rødøyvågen. 
 
 
 
 
Navnene på øya er et kapittel for seg. I dag er Tro fellesbetegnelsen på hele øya, etter gården med samme navn. Rødøya er den nordlige og fjellendte delen av øya, mens Lauvøylandet utgjør den sørlige delen. Opprinnelig var dette to separate øyer, men etterhvert som havnivået sank, "smeltet" øyene sammen til ei øy. Dette fenomenet har vi flere eksempler på, bl.a. Altra - Blomsøya - Hestøya litt lenger vest og øyene sørvest for Brønnøysund.
 
Sekken ble parkert, og jeg fortsatte langs veien videre nordover. Nå ville jeg ta en titt på helleristningene i Valen. Etter noen få minutters gange passerte jeg et vel hundre m bredt eid mellom Rødøyvågen og Rødøyosen, og vips så var jeg på Rødøya. I en krapp sving var det satt opp nok ei info-tavle, og her startet stien til Valen-feltet.
 
 
 
 
 
Ved denne info-tavla starter stien til Valen-feltet.
 
 
 
 
Stien var grei å følge med diskret merking, men kanskje ikke så tydelig som antatt. Etter to små km gjennom skogen var jeg framme ved helleristningsfeltet. En periode var feltet utilgjengelig, etter at det hadde foregått hærverk, men nå var det heldigvis tilgjengelig for allmennheten igjen. Ei plattform var satt opp for å stå på, med godt overblikk over helleristningene. 
 
 
 
 
 
På rett spor - "skiløperen" viser vei.
 
 
 
 
 
 
Helleristningsfeltet på Valen.
 
 
 
 
Tradisjonelt deles helleristninger inn i to grupper - veideristninger og jordbruksristninger. Valen-feltet tilhører førstnevnte gruppe, og består av jakt- og fangstmotiver fra steinalderen. Oppsiktsvekkende nok finnes det også felt med jordbruksristninger på denne lille øya, som dateres til bronsealderen. Disse er imidlertid ikke tilgjengelig for publikum per dags dato. Navnet "helleristningsøya" er m.a.o. vel berettiget. Men nå var det altså Valen-feltet og steinalderristningene som sto i fokus.
 
De fleste av ristningene var lette å få øye på, mens noen ikke var fullt så tydelige. Figurene forestilte niser, elger, båtfigurer og en sel - i tillegg til den omtalte skiløperen. Når det gjelder sistnevnte, så viser det seg at vedkommende sannsynligvis ikke er noen skiløper likevel, men noe helt annet. Sitat fra de nylig oppsatte info-tavlene:
"Skiløperen er trolig den mest kjente helleristningsfiguren i Norge. Særlig ble det blest om figuren i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994, da den var inspirasjon og utgangspunkt for piktogrammene som illustrerte de ulike øvelsene. I dag er det generell faglig enighet om at den 4.000 - 5.000 år gamle figuren sannsynligvis fremstiller en kajakkpadler."
 
 
 
 
 
Den utlagte boka måtte naturligvis signeres.
 
 
 
  
En trimbok var lagt ut på stedet, og jeg skrev meg opp. Før jeg forlot stedet tok jeg en kikk ned mot Flatøysundet like nedenfor. I dag var det en bratt skrent ned mot sundet, mens det i steinalderen, da havnivået sto flere meter høyere, nok så litt annerledes ut. Jeg kunne nesten se for meg steinaldermenneskene (som langt fra var så primitive som det vi ofte forestiller oss) jakte sel og annet fra farkostene sine. Helleristningene bærer vitnesbyrd om dette. Mer fra info-tavla:
Bildenes egentlige mening og tankene bak er for alltid skjult for oss. Tidligere tolket man dyreavbildninger på berg som steinalderjegerens forsøk på å få makt over viltet. I dag er oppfatningen at bildene representerer uttrykk for en komplisert tro- og forestillingsverden, noe vi kjenner til i samfunn hvor bergkunst har vært i bruk helt opp i nyere tid.
 
Bilder av hver enkelt helleristning her.    
 
 
 
 
 
Flatøysundet, like øst for Valen-feltet.
 
 
 
 
Tilbake igjen ved sekken hadde jeg bestemt meg for hvor jeg ville slå leir - nemlig helt vest på Rødøya, og jeg tok fatt på de drøye to kilometerne dit. På en berghammer med fri utsikt bl.a. mot øyene Mindlandet og Tjøtta satte jeg opp teltet. På nordsida kneiset det røde Rødøyfjellet. En ganske stor varde sto bare noen få meter bortenfor teltet. Hvor gammel denne er, er ikke godt å si, men det er godt mulig at den er et gammelt seilingsmerke.
 
Etter å ha fått i meg noe varm mat begynte det så smått å mørkne. Et tydelig tegn på at seinsommeren var kommet til Helgeland. Jeg la merke til at det var brådjupt nedenfor beghammeren, og jeg både hørte og så nise. Ekstra spesielt var det å oppleve dette, da jeg nettopp hadde bivånet bergkunst med bl.a. niser. Ikke alt har forandret seg på 4000 år - heldigvis. Plutselig tok ei trane til vingene, og la i vei sørover med taktfaste vingeslag. Virkelig et flott syn! Hørte for øvrig folk på ei hytte ved Rødøyvågen.   
 
 
 
 
 
Ved leirplassen begynner det etter hvert å mørkne. Utsikt nordvestover mot Tjøtta.
 
 
 
 
Sprettet en halvliter, og satte meg og så utover det vakre kystlandskapet. Selv om det mørknet, begynte samtidig skylaget å lette på sløret. Den ene etter den andre fjelltoppen kom gradvis til syne, deriblant Høyholmstindan i sør, og godværet som var meldt var nå i ferd med å komme. Da også toppen av Rødøyfjellet kom til syne, visste jeg at det ville bli topptur i morra. Det var herlig å være vitne til denne oppklaringen mens det mørknet - og én halvliter til ble fikset fram, før soveposen ble rullet ut.    
 
 
 
 
 
Mot natt klarner himmelen opp. Utsikt sørover mot Troholman, Høyholmstindan, Mindlandet og Hamnøya.