helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      475 Vaeroeya 3
 
Tur nr. 475 / 19. - 22. jun. 2015:
 
Værøya Værøy
          Dag 3 - i min morfars fotspor
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
75 bilder uten tekst
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 3: Håheia - Hornet / Nordland
Start:
03:50 (tur til Håen)
Framme:
05:40
Tilbake:
07:50
Starttemperatur:
+ 8 * ca.
Vær:
Lettskyet / sol.
 
 
 
 
I min morfars fotspor

Det var natt og det var lyst. Kun et par timer hadde gått siden vi kom tilbake fra en flott vandring langs den gamle ferdavegen til Måstad. Mens Helle følte mest for å ta kveld, ble jeg sittende i "baren". Blikket ble dratt mot den knallgrønne fjellsida rett ovenfor teltet. Tenk å være på fjellet nå - på Værøya! Jeg hadde jo selv sett at det gikk en merket sti oppover det bratte fjellskardet like oppunder Hornet, og på natta er det jo så fint lys. Etter en Irish og et par cider gikk det en faen i meg. Ja! Jeg gjør det!  
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Fjellet frister. 
 
 
 
Dermed la jeg i vei oppover skardet, etter vel tre timers hvile i teltleiren, med en jakke kveilet om midjen og ei vannflaske i hånda. Stien var stort sett grei å følge oppover. Ikke så bratt som fryktet, men med rikelig av laus småstein måtte jeg trå varsomt. Det gikk sakte, men sikkert oppover. Likevel føltes formen overraskende god. Stadig vekk stoppet jeg opp for å beundre utsikten nordover mot Mosken og Lofotodden bak meg, og teltet ble bare mindre og mindre der nede i Nordlandshagen.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
I det dempede nattelyset stopper jeg stadig for å beundre utsikten.
 
 
 
Til slutt var jeg kommet øverst i skardet, og ganske snart hadde jeg fri sikt ned mot kommunesenteret Sørland, lokalisert på ei brei strandflate sørøst på øya, der den store majoriteten av kommunens innbyggere bor. Stien vred seg rundt fjelltoppen Hornet, og jeg valgte å følge denne videre.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Sørland.
 
 
 
Straks Hornet var rundet, var det ingenting som sperret for utsikten videre sørover. Håen og Håheia lå foran meg, kledd med gress og lyng helt til topps. For et utrolig innbydende fjellterreng! Jeg fikk en sterk følelse av å være på riktig sted til riktig tid, og jeg gledet meg til ferden videre. Den asfalterte veien, som ikke er inntegnet i alle kart, buktet seg oppover fjellsida mot toppen. Det fristet i grunnen å følge denne, men da måtte jeg først nedover et stykke.
 
Jeg småjogget nedover lia, helt til jeg hadde asfalt under beina. Veien, som har sitt utgangspunkt ved Sørland, er anlagt for å betjene NATO-installasjonen på toppen av Håen. Den gjør det også til en trygg affære for den gemene hop å ta seg til topps, selv om havskodda skulle komme sigende. Et stykke av veien går i tunnell, men i og med at jeg traff på veien litt høyere opp, unngikk jeg å måtte gå i mørke. Tvert imot så krøp sola stadig lenger nedover fjellsida. 
 
 
 
 
Jeg velger å ta meg nedover mot veien, som slynger seg helt til toppen av Håen.
 
 
 
Et informasjonsskilt kom til syne, og det viste seg at jeg nå stod rett ved et av de tradisjonelle ørnehusene - små skjulesteder i ura bygd av stein, som dristige værøyværinger i sin tid brukte for å fange ørn. "Fuglefangernes øy" - et slagord som blir brukt i turistbrosjyrer o.l. - sikter altså ikke bare til Måstad-folkets fangst av lunde og annen sjøfugl. Her ute drev man også med ørnefangst - og det med bare nevene! Sitat fra info-tavla på stedet:
Værøyfolkets mest spesielle sport var å "sitte på ørnhus" og fange ørn - med hendene. Beskrevet blant annet av italienske reisende på 1600-tallet. Dette ørnehuset var i bruk til 1972. Ørnefangsten foregikk kun i desember måned og var mer en sport enn en jakt selv om det ble betalt skuddpremie på 2 kr per ørn. Tidligere fanget man ørn på grunn av den skaden ørna gjorde på utgangersauene på vinteren. Ett enkelt år ble det utbetalt skuddpremie for 252 ørn. Ørnhus finnes flere steder på Værøy.  
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Et snodig landskap langt til havs.
 
 
 
Ørna ble totalfredet i 1968, men Walter Kilvik hadde tillatelse til å fange ørn i noen år til, for å ringmerke den. Også på øya Bolga i Meløy kommune, som Helle og jeg besøkte for et par år siden, foregikk det ørnefangst med bare hendene, men her tok denne formen for fangst slutt mye tidligere. Lyder Andreas Nikolaisen (1875 -1925) var visstnok den siste på denne øya som fanget ørn (kilder: NRK Nordland og informasjonsskilt på Bolga).
 
Det var et helt spesielt landskap her oppe på "Værøyas tak" - nærmest litt steppeaktig. På ei anna info-tavle jeg passerte kunne jeg lese at de flate områdene på Værøyfjellene er rester av den paleiske flaten - et flatt og lavtliggende område som skal ha funnes mellom Europa og Amerika, før Atlanterhavet begynte å åpne seg for 55 millioner år siden. På toppen av Håen passerte jeg NATO-bygget, før jeg var framme på kanten og fikk en spektakulær utsikt mot Måstadhalvøya.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
 Fra toppen får jeg en helt ubeskrivelig utsikt mot Måstad og Måstadhalvøya, der jeg var for noen timer siden.
 
 
 
 
Her stod jeg, på toppen av Håen (438 moh.) grytidlig på morrakvisten og speidet utover den enorme havflata som strakte seg ut i alle retninger. Jeg så også rett over Måstadvika mot Måstad, der jeg var i går kveld, fuglefjellet, brattene ved Klømra og Eidet. Og rett nedenfor stupet kunne jeg se en flik av Sanden. Også Røst var godt synlig bak Måstadfjellet. Morrasola lyste opp bebyggelsen ute på det flate Røstlandet, og bakenfor der igjen de merkverdige fjelløyene mellom Røstlandet og Skomvær fyr.
 
På tilbaketuren valgte jeg å følge Håheia i stedet for å gå langs den asfalterte veien. En tydelig sti førte meg langs den høyeste ryggen nordover. På høyre side var terrenget svakt hellende, mens det på venstresida gikk bratt ned i havet. Langt der framme lå Mosken, Moskenesstraumen og Lofotodden.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
 
 På Værøyas tak - grytidlig på morran.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Et tilbakeblikk mot Håen, mens morrasola fester grepet. 
 
 
 
 
Det ble en uforglemmelig vandring gjennom et nesten uvirkelig, men lettgått landskap. I utgangspunktet tenkte jeg ikke å klyve opp på Hornet, som jeg nå hadde rett foran meg. Men da det ikke var mange meterne opp dit, og det virket som en lite energikrevende avstikker, gikk jeg like greit til topps. På nytt ble jeg overveldet av utsikten. Mosken og Lofoten hadde jeg hatt fri sikt mot hele veien, men herfra så jeg i tillegg rett ned på Nordlandshagen, den kritthvite sandstranda og teltleiren.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Fra toppen av Hornet (346 moh.) ser jeg rett ned mot Nordlandshagen og den fine sandstranda.
 
 
 
 
Etter å ha tatt noen bilder og skrevet meg opp i ei trimbok, bar det rett ned mot stien, før jeg rundet Hornet på nordsida og gikk skardet nedover mot teltleiren på samme sted som jeg hadde kommet opp. Jeg kjente at jeg var trøtt og jeg så fram til å få slappe av noen timer.
 
Helle var våken da jeg var nede i åtte-tida. Opprinnelig hadde vi tenkt å komme oss til Sørland i løpet av ettermiddagen, og derfra tinge båtskyss til Pund Sanden. Men vi innså at vi ikke kunne rekke over alt vi hadde lyst til i løpet av de få dagene vi hadde til rådighet. Langt enklere å få til, var å gjøre oss bedre kjent med Nordland, der morfaren min i sin tid bodde. Dermed hadde vi en plan for ettermiddagen. Men det var enda noen timer til. Nå som tørsten var slukket og sulten stilt, trengtes bare en ting - søvn! 
 
 
 
 
 
Værøya har så mye å by på av natur og kultur at vi ikke greier å rekke over alt på bare noen få dager.
 
 
 
 
Til tross for at sola holdt på å steike meg levende i teltet og at ekstensiv lufting ble iverksatt, følte jeg meg uthvilt da jeg omsider fikk stablet meg på beina igjen. Klokka hadde blitt halv fire, og det var på tide med et varmt måltid. Middagen ble inntatt i den såkalte baren - et navn vi brukte på den store steinhella som hadde form som et langbord, og som ifølge drosjesjåføren hadde blitt benyttet som bar under festivalen. 
 
Først i sju-tida på kvelden kom vi oss i gang. Planen var å rusle langs veien til grenda Nordland, helt nord på øya. Været var fortsatt upåklagelig. Den gamle flyplassen og sjokoladefabrikken ble passert, før vi etter ei stund så de første beboelseshusene. Spesielt iøynefallende var løkkuppelen på den gamle kirka som lå kloss inntil veien. Den lille rødmalte kirka er i dag Lofotens eldste, og ble bygd i Kabelvåg i 1714, før den ble flyttet til Værøy i 1799.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Lofotens eldste kirke befinner seg på Værøya.
 
 
 
 
Nøyaktig hundre år etter at kirka ble bygd fikk den status som valgkirke. Dvs. at den var ei av de vel 300 kirkene på landsbasis som ble brukt som valglokale under valget til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Dette var markert med en plakett på kirkeveggen.
 
På veggen hang det også en nøkkel, så vi låste oss inn. Mens kirka på utsida unektelig framstod noe værbitt, så bar den preg av godt vedlikehold på innsida. Gjennom vinduene på nordveggen syntes fjelløya Mosken, og bak denne, den fryktede Moskenesstraumen - verdens sterkeste malstrøm etter Saltstraumen, men adskillig mer myteomspunnet. Moskenesstraumen er omtalt i verk av verdensberømte forfattere som Edgar A. Poe (1809 - 1849) og Jules Verne (1828 - 1905). 
 
 
 
 
 
Vi tar en titt inn i det gamle kirkebygget.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
I skipet.
 
 
 
 
Også andre berømte kunstnere har latt seg fascinere av den mektige naturen ytterst i Lofoten. Den kjente illustratøren av norske folkeeventyr, Theodor Kittelsen (1857 - 1914), bosatte seg endog her på Nordland en kort periode i 1888, i forbindelse med et to år langt opphold i Lofoten og på Skomvær fyr.
 
Uten sammenligning for øvrig, så bodde også min egen morfar, Johan Henry Meier Monsen (1904 - 1985) her på Nordland, da han jobbet som dreng ved prestegården på 1930-tallet. Det var før han flyttet tilbake til Ballstad på Vestvågøya, ble gift og stiftet familie. Av den grunn hadde jeg gledet meg ekstra til å ta en titt på den nevnte prestegården. Ingen i familien har visst noe særlig om hans liv og virke her på Værøya, annet enn det lille han selv fortalte. 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Hovedhuset på den gamle prestegården på Nordland, der morfaren min jobbet som dreng i sin ungdom.
 
 
 
 
At det var sparsomt med informasjon å finne fikk jeg bekreftet av onkelen min, som driver med slektsgranskning, da jeg i forkant av turen til Værøy prøvde å finne ut litt mer. Men som dreng på prestegården var han i hvert fall med på å ro sau fra Værøya til Mosken om våren, for så å hente sauene igjen på høsten. Hovedhuset på prestegården stod ferdig i 1898, og var ei vakker okergul trebygning med mørkerød og hvit kanting. I og med at det var folk til stede, holdt vi oss på respektfull avstand.
 
Det var spesielt å vandre mellom disse gamle bygningene, i min morfars fotspor, bokstavelig talt. Nordlandsnupen (450 moh.), Værøyas høyeste fjell, tronet bratt ovenfor kirka og prestegården. Når vi nå først var her, gikk vi et lite stykke videre, til kirkegården. Den var anlagt så langt ut mot havet som overhodet mulig. Fant meg en benk og fikk ringt og gratulert mamma med 70-årsdagen som var i dag. Feiringen skulle skje på et seinere tidspunkt, og en av gavene ville bli fra Lofoten Sjokolade.
 
 
 
 
 
Helt ute ved sjøkanten ligger kirkegården.
 
 
 
 
På Nordland er det for øvrig gjort flere interessante funn fra både vikingtid og steinalder, bl.a. et jernsverd og andre våpen, som nå er i Tromsø museums eie. Funnene er gjort i området ved Mollbakken - en gammel strandvoll med mye rullestein - stein som har gnisset mot hverandre i vannskorpa gjennom lang tid og blitt avrundet. En kan lett se tre tidligere havnivå avtegne seg i landskapet her på Nordland. Disse ligger på henholdsvis seks, tolv og førti meter over dagens havnivå (kilde: Lofoten startside.no).
 
På tilbaketuren mot Nordlandshagen satte vi oss ned i en gressbakke like ved veien for å ta oss en kopp kaffe og nyte finværet. Den nederlandske jenta kom joggende forbi, og vi kom i prat med henne. Noen glass rødvin ble konsumert i baren utpå seinkvelden, før Helle og jeg gikk til ro.